Var forelska i Karate Kid

Ane Dahl Torp (38)

Skuespiller

Aktuell med «Det normale livet» på Det Norske Teatret og 
«Pionér» på kino.

Skuespillere lever vel ikke noe 
normalt liv? Hvordan er det 
å portrettere et slikt?

- Jeg kan avkrefte myten om at skuespillere ikke lever normale liv. Jeg tror det normale livet er en såpass sterk faktor at det tvinger seg på de fleste av oss uansett hvordan livsgrunnlaget er. For de fleste av oss, her i Norge vel å merke, så skal det veldig mye til at noen omstendigheter er så sterke at man unnslipper det normale livet.

Premiere i morgen, har dere 
sommerferie å snakke om dere da? Når har dere øvd?

- Dette er en Scene 3-produksjon, så da har man seks uker prøvetid, noe kortere enn vanlig. Vi startet 5. august.

Har det vært hektisk?

- Nei, i grunnen ikke. Vi har jobbet med et morsomt stoff som avføder mange morsomme private samtaler underveis. Vi har vært nødt til å ta noen sånne stopp underveis, for det er jo et stykke som handler om vår samtid og våre kollektive og private samliv i det samfunnet vi har i dag. Christian Lollike kaller det jo selv en komedie, og det er veldig morsomt stoff, men som med veldig mye komedie, definitivt med en alvorlig klangbunn. Det er ingen crazy komedie. Vi spiller det på ramme alvor og på ordentlig.

Er det vanskelig å omstille 
seg til nynorsk på scenen?

- Det skjer jo at vi stopper opp og undrer om dette er hankjønn eller hokjønn for eksempel. Det finnes jo alltid noen sånne tvilstilfeller. Så er det alltid morsomt når vi skal improvisere tekst, for da må vi improvisere på nynorsk. Nynorsk er jo et skriftspråk, så vi kan utfolde oss litt.

Hvilken bok har betydd 
mest for deg?

- La meg si «Gymnaslærer Pedersen».

Hva gjør deg lykkelig?

- Å føle at jeg har en liten lomme av tid, det gjør meg veldig lykkelig.

Hvem var din barndomshelt?

- Ralph Macchio (fra Karate Kid-filmene på 1980-tallet, red.anm.), mer fordi jeg var forelska. Men det var tanta mi som var min barndomshelt. Hun var snekker og ekstremt kul, og det er hun fremdeles. Hun kjøpte en gang en bukse til meg, en sånn snekkeraktig bukse, som jeg følte meg veldig kul i da jeg kom på skolen. Men det var fryktelig for den holdt visst ikke bærumstandard, så jeg ble erta for den.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Jeg misliker veldig sterkt at jeg blir sur når jeg skal gjøre mange ting på en gang. Eller, det er vel det som er det største problemet for meg da. At jeg har veldig dårlig simultankapasitet. Når jeg prøver å gjøre flere ting på en gang, så blir jeg veldig sur.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Gå på byen er veldig å skeie ut. Og sove lenge dagen etterpå. Er ikke det å skeie ut da?

Hva er du villig til å gå 
i demonstrasjonstog mot?

- Det er jo mange ting det. Nedskjæringer på kulturfeltet, mot dårlig behandling av asylsøkere og det jeg mener vil være for strenge innvandringsregler. Det kan bli en hel del demonstrasjoner i tida som kommer.

Er det noe du angrer på?

- Dårlig oppførsel i det offentlige rom provoserer meg enormt. Jeg blir uforholdsmessig sint på fremmede folk og da må jeg si ifra med en gang, ellers angrer jeg forferdelig i lang tid. Og det er en anger jeg synes det er vanskelig å leve med. Den er forferdelig bagatellmessig og absolutt fortærende.

Hvem ville du helst 
stått fast i heisen med?

- Med mannen min fordi jeg liker han, han er praktisk anlagt og har god vurderingsevne.

espen.rusdal@dagsavisen.no