Rebellen er død

Han vil bli husket for sin intense personlighet og sitt enorme register somrolletolker og med ham er en av USAs aller største skuespillere ogfilmpersonligheter borte. Tilbake står rollene hans i «En sporvogn tilbegjær» som bokseren Terry Malloy i «On the Waterfront» Gudfaren i«Gudfaren» samt et 40-tall andre filmer – flere av dem verdsatt blant demest verdifulle i den amerikanske filmskatten. De minner oss om hvorforBrando med rette kan kalles metodeskuespillets gudfar. Og etter et liv som«The Wild One» er det derfor ingen tvil om hva han nå vil bli husket for.Det er rollene innlevelsen og den personlighetsdannende karismaen somgjorde at han bare i kraft av sin egen skikkelse kunne bære en hvilken somhelst film en hvilken som helst scene. Se bare for deg en lærjakke-kleddBrando som gjenglederen Johnny Strabler i The Black Rebels Motorcycle Club i1953. Desperat ungdommelig oppgjør og frihetsjag ble aldri det samme etterat Brando ikoniserte illusjonen av en rebell.

Han ble født i Omaha Nebraska. Det er blitt sagt at faren var enfølelseskald forretningsmann og moren en følelsesladet skuespiller pådeltid alkoholiker på heltid. Da Brando dro hjemmefra som 19-åring for åbli teaterskuespiller visste han mer om livet enn de fleste på sin alderog han brukte visdommen flittig i arbeidet med rollene. Under veiledning avStella Adler utviklet han metodeskuespillet etter mønster avStanislavskij-metoden og fikk sin første store rolle i enBroadway-oppsetning av «En sporvogn til begjær». Den påfølgendescenesuksessen brakte ham til Hollywood. Først til «The Men» som hanforberedte ved å ligge ukevis til sengs sammen med krigsveteraner så til enfilmversjon av nettopp «En sporvogn til begjær». Han trådte for alvor frampå det brede lerretet i «The Wild One» og mesterverket «On The Waterfront»som brakte ham hans første Oscar. Temperamentet hans og personligheten hansgjorde ham til en av Amerikas største og mest ønskede skuespillere ogudiskutabelt den mest uredde. Men etter skandalen rundt «Siste tango iParis» tok han knapt annet enn skyhøyt betalte biroller før han ikledde segen overbevisende og fantastisk Don Corleone i 1972 i Francis Ford Coppolasmesterlige mafiaepos «Gudfaren». Den rollen ga ham fortjent hans andre Oscar.

Marlon Brando var en blanding av det Kazan betegnet som tiltrekkende brutalskjønnhet og et finstemt instrument. Han var forandringens mester menalltid var han Marlon Brando mannen som levde opp til sitt eget ordtak: Deteneste en skuespiller skylder sitt publikum er å ikke kjede dem.

Og Marlon Brando var aldri kjedelig. Han kunne være irriterendetemperamentsfull og han kunne gjøre valg som gang på gang truet med åødelegge ham både som menneske og som skuespiller men han var aldrikjedelig. Han tilhørte den lille eksklusive eliten av amerikanske ikoner somi kraft av seg selv var med på å definere så vel den amerikanske drømmen somdet amerikanske idealet. Men Brando hadde også det lille ekstra ved segslik Marilyn Monroe og James Dean hadde – den skjebnesvangre blandingen avunik indre styrke og utstråling og en påfallende uhelbredelig sårbarhet.Når Monroe og Dean ble ikoner i kraft av sitt livsverk og sin tidlige dødmåtte Brando bruke hele livet på å forsvare livsverket og leve opp tilmytene om seg selv. Når han trakk seg tilbake i isolasjonen til øyaTetiaroa og til et privatliv hjemsøkt av personlige tragedier som rettssakenmot sønnen Christian og datteren Cheyennes død ble han godt stoff formediene. Selv kjempet han med økonomiske og private demoner mens haninnimellom strålte i små biroller som minnet oss om hvem som var Hollywoodsmest levende legende. Men selv i hans siste år i hans siste roller og hanssiste offentlige opptredener kom den fatale sårbarheten til syne under denharde overflaten. Dette gjorde ham til en evig rebell og storheten lå imåten han alltid utfordret standarden på uansett hvordan omverdenendefinerte denne.