«Oslo Internasjonale Teaterfestival, en teaterfestival uten puls»

Av Inger Marie Kjølstadmyr

Det er syvende gang Oslo Internasjonale Teaterfestival (OIT) arrangeres. Festivalen som åpnet torsdag er for det frie teaterfeltet i Oslo og beskrives i pressemeldingen som «det pulserende hjertet i Black Box teaters vårsesong». Og pulsen har som regel vært ganske god. I tillegg til ofte å ha relativt kjente norske teaternavn som Verk Produksjoner, Mette Edvardsen (vinner av den nasjonale Ibsenprisen 2016) og Lisa Lie (for tiden aktuell med «Mare» på Det Norske Teatret) på programmet, inviterer festivalen også gjestespill fra hele verden og har dessuten alltid hatt rom for dans, performance og utstillinger.

Teaterkunsten flyttes også utendørs, som i fjor på Huk, eller i år på Gråbeinsletta på Sagene, eller til andre kunstneriske arenaer som Kunstnernes Hus eller ulike gallerier i byen. Alt dette er gode og spennende tiltak, selv om de kunstneriske produktene også er av variabel kvalitet.

Les også: Teatersamarbeid trigget av 22. juli

Allikevel: Oslo Internasjonale Teaterfestival har alltid vært for de spesielt interesserte, de som er særlig opptatt av det frie feltet og den ikke-kommersielle delen av teaterkunsten. Og det virker på ingen måte som Black Box ønsker å nå lenger ut med festivalen heller. Det vitner i alle fall årets program om, som ikke engang oppleves relevant eller catchy for en teaterkritiker. Festivalen har blitt en uhåndgripelig masse med lite teater og mye performance, konserter og utstillinger, og det som er av teater, spilles kun én eller til nøds to kvelder. Konkrete eksempler Tematisk spriker festivalen i alle retninger: Lydteatret «In the Shadow of the Waves» om drømmer, performancen «Lowlands» om amerikansk natur, eller «The Great Outodoors» om internetts uendelige muligheter.

Les også: Black Box-striden: – Et udemokratisk angrep på ytringsfriheten

Mange av forestillingene skapes i betrakterens eget indre, og en utadrettet, samfunnsengasjert festival skal vi se langt etter denne gangen. Her er få politiske statements. Og med mindre du er født og oppvokst på Black Box, er det dessuten vanskelig forbinde noe spesielt med deltakere som Annie Dorsen, Eisa Jocson og Begüm Erciyas. Norske deltakere som Ingeleiv Berstad, en av koreografene til Carte Blanches seneste forestilling, og Ingri Fiksdal burde imidlertid være kjent for noen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er et faktum at festivaler trenger noen trekkplastre. Publikum og presse trenger noen triggere, noe som gjør at vi vil komme og se, høre, skrive. Noe som lukter suksess eller skandale, krutt eller fyrverkeri. Noe som peker opp og frem. Som retter oppmerksomheten mot akkurat denne festivalen. Ibsenfestivalen og den enda nyere Fossefestivalen som arrangeres for første gang til høsten, har og vil ha det enklere med oppmerksomheten fordi de støtter seg på dramatikere som i seg selv er store navn.

Andre festivaler, som Oslo Internasjonale Teaterfestival, må tenke litt ekstra på dette med oppmerksomhet. For hvis Oslo Internasjonale Teaterfestival har lyst til å fortsatt være Black Box’ pulserende hjerte i vårsesongen, må den også øke pulsen hos oss som skal komme og se hva festivalen har å tilby. Verden er fortsatt et urolig sted, og det er utenkelig at det ikke har blitt skapt noe hardtslående, vilt, hemningsløst, latterlig eller nervepirrende off-off Broadwayteater ute i verden det siste året som kunne inviteres til byen.

Det har ikke akkurat vært stille rundt Black Box etter tumultene rundt forestillingen «Ways of Seeing». Men for å skape blest om seg selv, trenger ikke Oslo Internasjonale Teaterfestival å spille på de negative strengene. Å være mer utadrettet hadde vært et sted å starte. Og det hadde heller ikke skadet om de klarte å trigge et publikum utenfor den vanlige skaren heller. For etter syv år er det vel på tide at man ser festivalen som del av en større samfunnsstruktur og klarer å løfte den litt ut av boxen.