Bannlyst i 1969, et ikon for all ettertid

Jane Birkin ble funnet død i sitt eget hjem i Paris av en hjelpesykepleier søndag 16. juli, ifølge franske BFMTV.

I årenes løp har Jane Birkin gått fra å være forbudt av BBC til å motta den britiske æresordenen OBE for sin innsats for kulturlivet. Hun har gjort svært mye annet også, på mange andre områder. Birkin har gjerne vært mer opptatt av å snakke om landminer, vindmøller, rovfiske, pelskåper og Burma enn om seg selv. I 2020 kom hun imidlertid med albumet «Oh! Pardon tu dormais», der hun så tilbake på sitt eget liv. Konsertene hun gjorde etterpå ble oppkalt etter albumet, og inneholdt mange sanger fra dette. Som på Oslo World i november 2022. Hun skulle vært på den samme festivalen i 2012 og 2021, men måtte avlyse av helsemessige grunner.

De fleste forbinder nok Jane Birkin med én sang: «Je t’aime... moi non plus» fra 1969. Komponisten Serge Gainsbourg spilte den først inn sammen med Brigitte Bardot, som ba ham om å ikke gi den ut, siden hun nettopp hadde giftet seg. Da gjorde han den om igjen, sammen med sin nye kjæreste Jane Birkin.

[ Disse bør du få meg deg på Oslo World ]

Birkin sukket og stønnet intenst mens Gainsbourg leverte sine små visdomsord til en lekker melodi. Det var ikke bare populært. Plata ble forbudt på radio over hele den frie verden, den ble lyst i bann av paven, men ble en stor hit på tross av alt dette. På grunn av alt dette, kunne vi forsøkt oss med, men det var jo virkelig en uimotståelig melodi som fortjente alt den kunne få av oppmerksomhet. At plata var så forbudt bidro bare til å sette fantasien i sving. I skolegårdene var ikke måte på forslag til hva «Je t’aime … moi non plus» betydde. Tittelen på duetten kan best oversettes til «Jeg elsker deg... men ikke jeg», men det er jo ingenting mot hva vi trodde den innebar. I dag høres sangen bare søt ut.

[ Les også: 1969: Da popmusikken stoppet opp ]

– Jeg ville jo ikke sjokkere foreldrene mine som hadde gitt meg en god borgerlig oppdragelse, men dette ble en svært stor skandale. Derfor ble vi enda mer populære. Men jeg hadde allerede gjort én skandale, så jeg var forberedt, har Jane Birkin fortalt oss. For før hun var Jane «Je t’aime» Birkin var hun Jane «Blow Up» Birkin.

«Blow Up» var regissøren Michelangelo Antonionis filmvisjon av et svingende London i 1966. Det var her Birkin som første kvinne i den «aksepterte» del av filmbransjen viste seg fram i sin fulle prakt forfra.

Jane Birkin flyttet fra England til Frankrike, for godt, og fortsatte å spille inn sangene til Serge Gainsbourg på en lang rekke egne plater. Hun var også stemmen til «Melody Nelson» på hans album av samme navn, og poserte på coveret, der hun så litt skandaløst yngre ut en hun egentlig var. Gainsbourg huskes som en mellomting av en fransk nasjonal helligdom og en boms, men Birkin var fortsatt full av lovord av mannen hun hadde et stormende samliv med i så mange år.

– Jeg er glad «Le historie de Melody Nelson» den fikk oppmerksomheten den fortjente før Serge døde. Det er ei så flott plate, både den og «The Man With The Cabbage Head», («L’Homme à tête de chou») var helt usedvanlig forut for sin tid, sa hun.

Konsertene hennes inneholder ofte en sekvens med sanger fra «Melody Nelson».

Etter at Serge Gainsbourg døde fortsatte Jane Birkin å minne verden om musikken hans. En stund turnerte hun med prosjektet «Le Symphonique», basert på sangene hans. Det vil si, konsertene og albumet fra disse begynte med «Lost Song», egentlig Edvard Griegs «Solveigs sang», som de to spilte inn sammen i 1987.

Albumet «Oh! Pardon tu dormais» ble til som et samarbeid med Etienne Daho, en av Frankrikes store rockestjerner de siste 40 årene. Plata har samme tittel som et teaterstykke hun skrev og spilte imot slutten av forrige århundre. Etter å ha vært på teateret mente Daho at det kunne bli en flott musikal. Men årene gikk før Birkin tok kontakt og spurte om han fortsatt var interessert. De nye tekstene ble stadig mindre basert på forestillingen, og ble frittstående sanger der Birkin så tilbake på livet sitt, og mange av dem som sto henne nærmest: Serge Gainsbourg, og hennes tre døtre, spesielt Kate, som døde i 2013.

– Dessverre blir det flere og flere i det selskapet. Det er dette «Ghosts» på albumet handler om, den minnes alle de som er borte. Foreldre, besteforeldre, venner, katter og hunder, fortalte hun da Dagsavisen snakket med henne. Nå er hun selv blant dem.

I 2020 ga Jane Birkin ut gamle dagboknotater i «Munkeys diares 1957 – 1982». Munkey var tøydukken hun hadde med seg fra hun fikk den som barn, til den ble begravet sammen med Serge Gainsbourg i 1991. Vi ser den også på det omtalte omslaget på «Melody Nelson». Det er ei bok som forteller om store opp- og nedturer, spesielt det tidlige ekteskapet med komponisten John Barry.

– Disse notatene er skrevet for veldig lenge siden, de forteller om usikkerhet, sjalusi og stormende forhold. Dette handler mye om hvem jeg var, og hva jeg har blitt.

[ France Gall - fransk pop på sitt beste  ]

Jane Birkin er blitt et ikon i årenes løp. Forbausende mange internett-søk ender opp med ei håndveske motehuset Hermes laget i hennes navn. Albumene «Rendez-vous» og «Fiction» fra 2004 og 2006 inneholder låter laget spesielt for henne av en lang rekke yngre beundrere, blant dem Kate Bush, Beth Gibbons (Portishead), Manu Chao, Caetana Veloso, Feist og Rufus Wainwright. Hun var heller ikke bare en kulthelt. Birkin var innehaver av de nasjonale utmerkelsene Order Of The British Empire (OBE) og den franske Ordre National du Merité. Det er et stykke fra å være forbudt av BBC til å få en kongelig fortjenstmedalje.

– Verden forandrer seg. Jeg var ganske sjokkerende en gang, og var overrasket av å få disse utmerkelsene. Men jeg har også et avslappet forhold til sånt. Faren min hadde også en OBE, som han fikk for krigsinnsatsen sin. Han mente OBE sto for «Other Bugger’s Efforts» («andre folks innsats»), noe offiserer fikk for alt det andre hadde gjort for dem, sa Jane Birkin.

En opprinnelig versjon av denne saken ble først publisert i oktober 2022.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen