Nye takter

Ole Paus er 75: – Jeg har lagt veldig mye av meg selv i sangene. Hvert ord er sant, og hvert ord er ment. Det nærmer seg et skrubbsår.

Onsdag 9. februar fyller Ole Paus 75 år. Karrieren har vart i over 50 av disse årene. med en innstendighet (og stemme) som har gledet mange, og ergret noen.

Bilde 1 av 3

Ole Paus har vært en av de fremste artistene i norsk musikk i over 50 år. Et evig uromoment, men også en betryggende pålitelig korrektiv til norsk selvgodhet. Nasjonens dårlige samvittighet, en hemningsløs rabulist, men også en fintfølende filosof og romantiker, som elegant balanserer på ei tynn linje mellom dypsindige personlige betraktninger og infame spark oppover i samfunnsdebatten.

Ole Paus ble oppdaget av viseveteranen Alf Cranner, som hjalp til med å få albumet «Der ute her inne» ut på selskapet Nordisc i 1970. «Han har medynk med mange, og gir dem viser til trøst. Men han kan også være glad, og noen ganger litt ond der det trengs», skrev Alf Crannet på plateomslaget. – Visemiljøet er råttent, uttalte Paus til VG. Med en overbevisning som aldri har forlatt ham, selv om rausheten mot kolleger er blitt litt større. «En visesanger er en som synger protester mot samfunnet», var VGs definisjon av fenomenet, og der syntes altså ikke Paus at han hørte hjemme.

Langt senere fikk alle høre mer om hvordan dette begynte, da albumet «Sanger fra gutterommet» kom ut i 2016. Spilt inn på rommet til hans kamerat Ketil Bjørnstad i 1972. De to vennene tok dette såpass seriøst at Bjørnstads mormor fikk i oppdrag å passe på at ingen kom og ringte på døren mens opptakene sto på. Mange av sangene kom ut på albumet «Garman» det samme året, mens et par andre dukket opp på «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» året etter. Men her er også 18 sanger de færreste noen gang fikk høre den gangen, som en indikasjon på at skapergleden var stor. Og sånn skulle det fortsette.

Vi bruker like godt den opprinnelige bildeteksten fra 1974:  Visesangeren og lyrikeren Ole Paus bestemte seg for fire år siden å leve for det eneste han kunne og ville i verden: Å lage viser og skrive. Han er glad for at publikum liker de tingene han lager.

Ole Paus er i samme situasjon som mange andre hardt arbeidende trubadurer fra samme generasjon. Uansett hvor mye fint de finner på, er det ofte et godt gammelt album som ruver over alle de andre. Hos Paus er det «Garman» fra 1972, morsomt nok spilt inn med medlemmer av 60-tallsstjernene The Pussycats som band. Her er flere av standardsangene til Paus – nærmest rocka låter som «Nå kommer jeg og tar deg» og «Harde tider», og de følsomste visene, «Født på et fjell» og «Ingenting å være redd for». Det var ikke noe i veien med oppfølgerne «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende», heller ikke det påfølgende samarbeidet med Ketil Bjørnstad på det ambisiøse dobbeltalbumet «Lise Madsen, Moses og de andre», som er en av de mest undervurderte utgivelsene i Paus-katalogen.

Samarbeidet med Oslo Kammerkor på «Det begynner å bli en liv, det begynner å ligne en bønn» er et annet hovedverk. For ikke å snakke om trippelalbumet «Avslutningen» fra 2013, med hele spekteret av hans talent, fra flere entusiastiske karakterdrap av offentlige personer, til de mest ettertenksomt følsomme stemningene. Likevel er og blir «Garman» i en klasse for seg selv.

Svært tidlig ble det klart at Ole Paus ville mer enn å bare synge og spille gitar. Han spilte revy, senere ble det TV-programmer og bøker. Men sangene bare kom og kom. Og Paus ble en stadig mer folkekjær artist, til tross for at han fortsatte å fornærme omgivelsene når han syntes det var nødvendig. I noen år prioriterte han det rabiate påfunnet «Paus-Posten» på platemarkedet. Med brennende aktuelle ironiske, av og til på grensen til injurierende kommentarer til det norske samfunnslivet. I form av moderne skillingsviser, med tema som kan ha blitt glemt i årenes løp. Men tiden leger ikke alle sår, og mange av disse sangene er forbausende friske å høre igjen. At det musikalske nivået også var brukbart høyt på disse innspillingene er nesten glemt.

Få har laget så mange sanger som beskriver rikets tilstand som Ole Paus. Ofte med bitende sarkasme, men noen ganger også med sårbar følsomhet. Som «Mitt lille land». Hans rareste lille sang. «Mitt lille land» er egentlig bare en enkel beskrivelse av geografiske forhold. «Mitt lille land/Et lite sted/En håndfull fred/Slengt ut blant vidder og fjord» sang Ole Paus i 1994. Men Paus var ikke bare full av fred i utgangspunktet. Sangen som ble en av de mest samlende i landet var opprinnelig laget i forbindelse med det mest splittende spørsmålet etter krigen: Om Norge skulle bli med i EU. For organisasjonen «Fra nei til ja» foran folkeavstemningen i 1994. Deretter ble den glemt til TV 2 begynte å bruke den i egenreklamer. 23. juli 2011 la Maria Mena ut sin versjon som en reaksjon på terrorhandlingene i Oslo og på Utøya. I løpet av ukene som fulgte ble «Mitt lille land» en sang som sto ved siden av Nordahl Griegs «Til ungdommen».

Under grunnlovsjubileet i 2014 kåret Nye Takter «Mitt lille land» til en av Norges nye nasjonalsanger. I et samtidig intervju i Dagsrevyen etterlyste Paus holdningene fra dagene med «Mitt lille land». Lærdommen fra 22. juli 2011 er erstattet av den gamle egoismen, spesielt i vårt forhold til flyktninger, mente han, og donerte kanskje aller fineste sang, «Ingenting å være redd for», til Flyktninghjelpen. En stor gest fra en mann som mente så inderlig vel der han raste mot den nye regjeringen, men som foran siste stortingsvalg likevel gjorde et offentlig nummer av at han ville ha, nettopp, en ny regjering.

Sånn er essensen i virksomheten til Ole Paus. Et utrettelig pågangsmot, der konsekvensutredningene får ligge, til fordel for gleden av å si klart fra! – Det er en norsk egenskap at det ikke finnes grenser for omgjengelighet, sa Ole Paus en gang vi snakket med ham. Paus ble kåret Til Årets Spellemann i 2013. Året etter mente han at prisen hadde utspilt sin rolle.

Da han ga ut trippelalbumet «Avslutningen» i 2013 bedyret Ole Paus at han aldri skal lage flere album. En selvpålagt platepensjonist som klart å unngå sitt eget forbud ved å gi ut fine plater med Ketil Bjørnstad og Jonas Fjeld, bare i løpet av et års tid. I 2020 kom hans bemerkelsesverdige album «Så nær, så nær» i samarbeid med Motorpsycho. – Jeg har lagt veldig mye av meg selv i sangene. Hvert ord er sant, og hvert ord er ment. Det nærmer seg et skrubbsår. Når er det så lite igjen, at det ikke er mer å si. Nå er jeg avkledd. Og godt er det, mente han selv. Om man bare hørte på uttrykket i musikken utstrålte den ny vilje og pågangsmot.

Like etter presenterte han et nytt samarbeid med Jonas Fjeld som To Rustne Herrer. Denne forestillingen, med tilhørende planer om plateinnspilling, ble presentert dagen før pandemien stengte landet. Vi bruker denne anledningen til å anmode om at de kommer tilbake til saken så fort som mulig. I mellomtida opptrer Paus med Jon Niklas Rønning i forestillingen «Skilt ved fødselen» på Latter i Oslo, med nye show denne helga. Vi regner med å høre mer fra ham.