Alle tiders Tull: Ian Anderson gir ut nytt album med sin legendariske gruppe

---

Jethro Tull

«The Zealot Gene»

(InsideOut)

---

Gruppa til Ian Anderson er for lengst en institusjon i rockhistorien. Spesielt innen progrocken, denne bevegelsen som hjemsøkte populærmusikken for rundt 50 år siden. Nå kommer de med et nytt album. «The Zealot Gene» er deres første siden et julealbum i 2003, og det første med sesongnøytrale sanger siden 1999, da de ga ut albumet med den tidsriktige tittelen «J-Tull Dot Com».

For eventuelle yngre lesere kan vi fortelle at Jethro Tull er et gruppenavn. Det sies at de til å begynne med spilte så dårlig at de måtte skifte navn etter hver konsert for å få nye jobber. Agenten deres i starten var historiestudent, og lånte et av alle disse navnene fra en agronom fra 1800-tallet. Etter at dette ble brukt på en serie vellykkede konserter på klubben Marquee i London i 1968 festet det seg ved gruppa. På spørsmål om hvilken historisk person han gjerne skulle møtt svarer frontmannen Ian Anderson «den opprinnelige Jethro Tull. For å få ham til å forandre navnet sitt». Men han innser at det er litt for sent å angre. Navnet skjemmer ingen. Jethro Tull har vært med så lenge at alle gode norske ordspill rundt navnet er oppbrukt, men det forhindrer oss ikke fra å prøve igjen.

[ Hellbillies-medlem tar norsk progrock til nye høyder ]

Jethro Tull slo igjennom med sin blanding av rock, folkemusikk og klassiske toner i 1969. Da ble de valgt til beste nye gruppe av leserne til den britiske musikkavisa New Musical Express – med Led Zeppelin på 3. plass. Med en fløytespillende sanger i front, helst balanserende på ett ben. De må være et av tidenes rareste band som har oppnådd, ikke bare en viss, men svært stor popularitet. Gruppa lagde både fengende popsingler som «Love Story» og «Living in The Past», og den fineste visesangen man kunne ønske seg i «Life’s A Long Song» og «Skating Away On The Thin Ice Of The New Day». Albumene var enda mer sammensatt. Jethro Tull har hatt et av de mest personlige, og lettest gjenkjennelige uttrykkene i britisk rock.

,

De fire første albumene etablerte gruppa som forgrunnsfigurer i den progressive rocken, med «Aqualung» som hovedverket i 1971. De er fortsatt herlige å høre på når Ian Anderson framfører sine beste sanger, men satte også lytterne på store prøver med sine instrumentale utskeielser.

[ Ove Thue er død. Han var en av pionerene i norsk popmusikk - og prog.  ]

De ambisiøse konseptalbumene «Thick As A Brick» (1972) og «A Passion Play» (1973), begge med én lang «komposisjon» over to platesider, fikk mange til å miste interessen for Tull. Men «Thick As A Brick» var kanskje var ikke så alvorlig ment som mange trodde. Kanskje til og med en parodi på fenomenet? Tekstene er angivelig skrevet av en åtte år gammel gutt som hadde vunnet en diktkonkurranse på skolen. Albumet kom pakket inn ei papiravis som fylte ut historien.

«Thick As A Brick» nådde en tredjeplass på albumlista i Norge, bare slått av «Harvest» med Neil Young og Paul Simons første album etter splittelsen med Garfunkel. To svært mye lettere album å forholde seg til. «Thick As A Brick» er et av de rareste albumene som har gjort det så godt i Norge, men 50 år etter høres den ut som et hovedverk i sin sjanger – ikke det latterliggjorte utspillet mange har likt å framstille albumet som.

[ Van Der Graaf Generator: Progressiv høyspenning i 50 år ]

– I et historisk perspektiv kommer musikken vår fra en periode mange har sterke følelser for. Allsidigheten er den store styrken til Jethro Tull, men den kan være en svakhet også. Vi kan bli for diffuse, ikke helstøpte og stiliserte nok til å nå de store massene. Vi er for utfordrende og aggressive, mente Ian Anderson da jeg snakket med ham før en av deres mange konserter i Oslo.

Et eksempel på Jethro Tulls evne til å forvirre er at de vant Grammy-prisen for beste tungrockplate i 1988. Andre nominerte var Def Leppard, Iron Maiden og Metallica. Avgjørelsen kan litt snilt kalles «omdiskutert». Da Metallica omsider fikk sin første pris i 1992 takket Lars Ulrich ironisk Jethro Tull for ikke å ha gitt ut ei plate dette året.

– Vi spiller litt hardrock også. Det er jo vi som har den der «da-da-da da da-da», sa Ian Anderson, og sang åpningsriffet på «Aqualung» for meg. – Samtidig spiller vi fløyte og mandolin, og gjør mye annet. Vi er helt klart ikke et hardrockband. Jeg tror vi fikk den prisen for å ha vært hyggelige fyrer, fortsatte han, og begynte i samme slengen å lure på hvor statuetten hadde blitt av.

Vi kunne sagt mye om Ian Anderson parallelle aktiviteter på fløyte, både innen klassisk og verdensmusikk. Han er en sånn litt irriterende type som kan alt. Nettstedet til Jethro Tull inneholder hans omfattende guider til kattestell, blodpropp og indisk mat. Han gjorde det også godt som lakseoppdretter i Skottland i denne industriens oppstartsfase, og når vi snakket med ham kom han alltid med en god tirade om norsk rovdrift og dumping av priser. Han solgte seg imidlertid ut av denne virksomheten på 90-tallet, for å konsentrere seg om musikken.

Jethro Tulls nye album heter «The Zealot Gene». Det er som vanlig fullt av sanger som tar nye og overraskende vendinger når man minst venter det. Og igjen er det et slags konseptalbum, ettersom alle sangene kommer med henvisninger til et bibelvers som danner bakgrunnen for sangene. Åpningssangen er «Mrs. Tibbets». Fornavnet hennes var Enola Gay, så den handler blant annet om moren til piloten som slapp atombomben over Hiroshima. Tittelsangen «The Zealot Gene» er en kommentar til populismens tyranni. Bibelhistorien kommer mest til uttrykk i «Where Did Saturday Go», der Anderson under seg om hva som skjedde mellom langfredag og påskedag. Dette skjønner man bare hvis man kobler sangen til det tilhørende bibelverset. Hvis ikke kan den like godt fortelle om en bortkastet dag mellom fredagens fest og søndagens oppvåkning. Dette er Jethro Tull slik alle vil høre dem.

Ian Anderson slipper aldri unna at han en gang lagde sangen «Too Old To Rock’n’Roll, To Young To Die» i 1976. Han slipper mindre og mindre unna for hvert år som går, og nå er det 45 år siden. – Og alle som følger litt med, forstår at den sangen ikke handler om meg selv. På samme måte som en god grønnsakhandler har jeg stor yrkesstolthet. Jeg er fortsatt med på dette fordi jeg kan komme hjem om kvelden, legge beina på bordet og føle at jeg har gjort en god jobb, sa Ian Anderson i et av våre intervjuer, og jammen er det gått enda 28 til siden den gangen.

Allerede da spurte jeg ham om han dette var avskjedsturneen til Jethro Tull. – Nei, vi gjør som elefantene. En dag bare forsvinner vi i det stille, humret han. Foreløpig ser ikke slutten ut til å være nært forestående. Jethro Tull turnerer hardt i hele vinter og vår. I mai er de i Sverige, med en rekke ledige datoer innimellom, som man kan håpe fylles ut i et gjenåpnet Norge.