Bylarm dag to: Da alt gikk i svart

Det startet litt nølende på et par av scenene, men så smalt det for alvor på Bylarms andre dag. Fredagskvelden på Bylarm 2021 svingte fra det ømme og sensuelle til det knallharde og nådeløst brutale. Innimellom kunne man kjøle seg ned i pissregnet som var uunngåelig om man skulle pendle mellom Pokalen, Blå, Rockefeller og andre avstikkere. Det var nesten så pandemien og halvannet år med stengte konsertlokaler gikk i glemmeboken idet musikken traff et sultent publikum midt i solar plexus.

Da Murder Maids forlot ruinene av Vulkan Scene ved midnatt hadde de levert Bylarms mest høyenergiske konsert, en oppvisning i rock n’ roll, hardcore og punk i en kombinasjon som ga folk hakeslepp og crowdsurfingen en ny start. Vokalist Noah Valentin Foshaug er i likhet med resten av bandet i begynnelsen av tjueåra, men han oser oldschool amerikansk østkysthardcore når han hopper, løper og kravler over scenen som om han var besatt av Iggy Pop. Med albumet «Knives Out» i pannebrasken og låter som «Too Fast, Too Young» og «ADHD» på repertoaret, skapte de en manisk konsert det vil gå gjetord om. Per Borten fra Spidergawd har produsert albumet, og med det har Trondheim fått en ny urokråke i byen som er eslet for langt større oppgaver enn Bylarm når den tid kommer. Og det etter bare to års fartstid totalt.

[ Bylarm vekket festen til live igjen. Se bildene og les om Bylarm dag 1 ]

Dragongirl

Men før det begynte kvelden tidlig på Ingensteds, med Dragongirl i en nedstrippet variant. Nikoline Ursin Erichsen kom inn på scenen i lang og pen kjole, men den pålimte «maska» av et svart grin avslørte at det slett ikke er bare pent under den musikalske overflaten av beats som spiser seg inn i sfærer av noe mørkt og lett makabert, alt mens hun selv beveger seg på kanten av en performance. Selv om Bylarm-opptredenen ikke var blant hennes mest spektakulære, evnet Dragongirl likevel å hypnotisere med sin eksperimentelle klubbmusikk.

Nothing Personal

Eksperimentelle er også Nothing Personal, trioen bestående av Solveig Wang, Dorothea Økland og Thea Emilie Wang som spilte et halvt steinkast unna. På Blå disket de opp med et koldtbord av lysende plastformasjoner, synther, video, alskens elektronikk med knotter og lyder laget der og da og fra feltopptak på underlige steder. Dette elektronikabandet fascinerer med en tilnærming til musikken som ikke tar snarveier, og som like gjerne har en fot i frijazzen som i den dobbeltbunnede elektropopen, det hele innrammet av videokunst som følger musikkens stemninger. Følelsen av å være til stede mens skaperverket blir til er overhengende selv i de reneste låtene. Sangharmoniene er lekre og kontrasterende, og helheten fascinerende som et kunstverk selv om seansen som sceneopptreden betraktet blir litt for intern og introvert.

[ Rambow har vunnet Urørt og kaaanskje vært i demonstrasjon mot SIAN. Denne helga skal han vinne Bylarm også ]

Agabas

Den rake motsetningen traff imidlertid publikum med full kraft minuttene etter på Pokalen. Agabas fra Trondheim lokket med sjangerbetegnelsen «dødsjazz» i programmet, og visst er det en strime av jazz inni «faenskapen», nærmere bestemt en klarinett som pisker mot veggen av dødsmetall-inspirert hardcore og gitarvegger som samme med vokalharmen sender tankene i retning Gojira eller Kvelertak før vokalistbyttet. La ikke de småblomstrede skjortene lure deg, Agabas er kompromissløst samspilte med en karismatisk vokalist i front, og batteridivisjonen i bakkant gjør det hele blytungt og knalltøft. Låter som «Voluspá» og «Skamklipt» viste imidlertid at dødsalvoret har et glimt i øyet før vi rushet av gårde midtveis i siste låt for å rekke fredagens aller mest imøtesette konsert.

Metteson

Metteson på Blå sto fram som en scenepersonlighet som skapt for de store anledningene. Køe snodde seg langt rundt hjørnet og folk hang oppetter døråpningene selv om utsikten innover var null. Metteson har i løpet av kort tid blitt det store buzzet, og det ble ikke mindre av opptredenen på NRKs Lindmo nylig. Metteson heter egentlig Sverre Breivik, og er ansatt som skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen. Han vet å ta eierskapet til en scene, selv en så ukontrollerbar en som Blå under et fullpakket Bylarm med nyfrelste fans på scenekanten. Som Metteson lager han musikk som beveger seg i et popkulturelt rikt landskap, synthbasert men med noe storslått og episk over seg.

Kledd i fotsid svart kjole med lange splitter og høyhælte sko utfordrer Metteson det konvensjonelle og lar det ikke-binære uttrykket bli et sterkt, og uhyre finstemt element i en sceneopptreden som kler låtene og den store, sensuelle vokalen. Han har kanskje ikke helt funnet balansen i showet ennå, og den litt keitete omplasseringen av sangerne han hadde med seg ble litt for konstruert på en scene som denne. Men målet hadde Metteson ingen problemer med å se for seg. Han sa det like godt med en gang, at med bare en konsert på Bylarm og en halvtime var det ikke tid til prat mellom låtene. Og med god og harmonimettende vokalhjelp og lydbilder større en låtene i seg selv, ble Metteson-konserten den første under Bylarm som for alvor viste fram en av morgendagens store stjerner.

[ Daniela Reyes: Alle tiders talent (+) ]

Blodkvalt

En kort tur innom bandet med Bylarms tøffeste navn, Blodkvalt, bød også på en «sceneopptreden» utenfor hovedløypa. Vi kom under den andre låten på et halvfullt Pokalen og kunne konstatere at Blodkvalt starter på topp, full gass og null brems. Dette er svartmetall ute sperrer, i utgangspunktet skapt av Eirik A. Reithaug fra Daufødt og Castaway Hounds og Tibor Teskeredzic, også Castaway Hounds. Live er de fem personer, med vokalist Håkon Sakseide som en manisk snerrende og ulede helveteshund som ikke tar to øre for å bite fra seg. Ti minutter ut i settet har han bestemt seg for å rydde gulvet alene, en enmannsmoshpit som drar lamslåtte publikummere med seg i dragsuget så ølspruten står, til stor glede for dem som ante hva som var i emning. De har nylig utgitt låtene «Stench» og «Rotting Flesh», og de står sentralt i et sett som er dedikert til kaos og opprør, med en vegg av gitarer og støy sugd ut fra metallens og ekstremmusikkens dystreste avkroker. Et kort og kontant høydepunkt i Bylarm Black-seksjonen.

Hudkreft

Hardt, men knapt så brutalt skulle det også bli i Strimteltet på Youngstorget da punkbandet Hudkreft fra Oslo endelig fikk vist seg fram på Bylarm. Med en fartstid på fem år regnes de som «veteraner» selv om de ikke er mer en 19–20 år gamle, men musikken de er inspirert av må man lenger tilbake i tid for å finne. The Aller Værste ligger langt framme, og at Honningbarna-produsent Nils Jørgen Nilsen har hatt mye å si for debutskiva «Nevemagnet» som kom nå nylig, er også lett å høre. Ordet på veggen på Blitz om at punken er død og Hudkreft drepte den er betydelig overdrevet, og er blitt til låten som vokalist og gitarist Leah Røkke forteller om med entusiasme og selvironi. Men at de er et atypisk punkeband er likevel klart.

Musikalsk er Hudkreft tette, kontante og med en iboende energi som overgår det meste i sjangeren, men imagemessig forvirrer de, og sikkert bevisst, med alt fra pent forretningsantrekk til hjemmestrikkede og fargerike «Nevemagnet»-skjerf som er til salgs sammen med skiva og annet. Og enn så tette og energiske de er som band, stopper det opp innimellom på grunn av veldig mye prating om litt uvesentlige ting mellom låtene. «Jentemonstret», «President Raprock» og «Kulturelitens barn» er sylskarpe observasjoner hvor tekst og musikk sier alt som trengs, selv om noe av historiene de forteller er morsomme. Og den passivt aggressivt sjarmerende oppfordringen til dansing og poging mot slutten kunne ingen si nei til, og vips var nok et Bylarm-øyeblikk skrevet for historiebøkene.

[ Hudkreft håper at folk får utløp for aggresjon og sinne når de hører på musikken deres ]

Nagirčalmmiid

Vi unner oss et historisk øyeblikk til. E duo vi ikke hadde hørt om, og som vi fikk med oss det siste kvarteret av, men herfra og ut vil Nagirčalmmiid stå igjen som et av de store Bylarm-øyeblikkene fra 2021. Det er en duo bestående av Sebastian Togstad fra Orkanger på gitar og vokal, og Vegard Anthonsen på trommer. De begynte å spille sammen av ren kjedsomhet på gutterommet under koronanedstengningen, og nå står de på Bylarm-scenen og leverer noe av det mest lovende vi har hørt på lenge. Togstad er en unik gitarist, også som stemningsfangende sceneartist. Han dekonstruerer satte sjangere og skaper sin egen sammen med Anthonsen som lager rytmer fra en annen verden.

Nagirčalmmiid er seig og tung metall, med innslag av prog og eksperimentell rock og en vokal som henter kraft fra ut fra et ugjennomtrengelig mørke. Men det er også fine følsomme partier som sammen med en utforskning av kjønn og musikalsk identitet gir dem noen ytterligere dimensjoner. Og gjennomgående er det en overbygning av det samiske som ikke bare kommer til syne gjennom låtene hvor joiken er i forkant. Når Tongstad grovt joiker «Máze» over sine egne intrikate riff står folk som fjetret, og sammenstimlingen foran scenen vitner om at Nagirčalmmiid snart kan lukke døra til gutterommet for godt.