Den første norske amerikalinjen

Kjært barn har mange navn. Det som i dag er americana var en gang rootsmusikk, før dette igjen countryrock, og en gang bare country and western. I løpet av denne tida har sjangeren også tatt opp i seg en rekke andre uttrykk. Eller som Stephen Ackles sa til Arbeiderbladet da han ga ut albumet «One For The Moon» i 1995, ett av de 15 som nå utgjør lista over de beste i Norge: «Jeg har tatt med ytterpunktene i det som populært kalles rootsmusikk og det inkluderer soul, cajun, rock og rockabilly. Dette har gjort det til en sammensatt plate.» Det kan fungere som en slags veiledning for hele begrepet. Det omfatter nemlig ganske mye.

De største entusiastene i Norsk Americana Forum har organisert en åpen avstemning blant 60 forhåndsnominerte album, for å kåre 15 album som nå presenteres som en kanon for norsk americana. Lista er begrenset til den store fortida, altså plater fra forrige århundre, slik at det aldri er fare for at tidsriktige tendenser overskygger den historiske betydningen.

Les også: De beste albumene fra 1971

Den forrige virkelige storhetstiden for denne musikken var første halvdel av 90-tallet. Da konkurrerte rootsmusikken om oppmerksomheten med en ny DJ-basert klubbkultur, og det var liten tvil blant yngre forståsegpåere om hvilken musikkform som representerte framtida. Vi så det ikke komme at de som gikk i barnehagen den gangen skulle gi seg i kast med den uramerikanske musikken 25 år senere, og attpåtil få den til å høres ny og frisk ut. I det siste har noen av dem også tatt musikken med seg tilbake til USA og hevdet seg i gode selskap der. Navn som Darling West, Northern Belle, Malin Pettersen og Signe Marie Rustad er noen av de mest lovpriste som finnes. Countryklassen til Spellemannprisen er blitt et svært eksklusivt selskap.

Les også: Countryheltene hyller Bee Gees

Derfor er tida inne til å gå tilbake og se på platene som tok de første stegene fram mot der vi er i dag. Resultatet er en god blanding av noen av de mest opplagte gamle favorittene, og flere overraskelser. Jeg må innrømme at albumet til Stephen Ackles var ei plate jeg hadde glemt, eller enda verre, aldri egentlig registrerte. At plata var produsert av amerikanske Larry Campbell ble heller ikke et stort poeng den gangen. Det var ennå to år igjen til han skulle bli Bob Dylans faste gitarist. Å høre den igjen er en påminnelse om at Stephen Ackles er en artist som ikke alltid fikk den oppmerksomheten han fortjente, en stemme i særklasse.

Lista videre har mange album som utvilsomt er country and western, men også noen som tar countryrocken svært langt i retning av andre stilarter. Ta den ikke som en definitiv fasit på hva som var best, men en påminnelse om mange gode norske plater det er verdt å høre igjen, både én og flere ganger.

Øystein Sunde: «Det året det var så bratt» (1971)

En 50 år gammel viseklassiker, som viser hvor sterkt påvirket Sunde var av amerikansk country og bluegrass og mange andre amerikanske musikktradisjoner. Et godt alternativ er «Kjekt å ha», spilt inn i Nashville med noen av stedets beste musikere.

Flying Norwegians: «Wounded Bird» (1976)

Den første norske countryrockgruppa, deres andre album. Jeg ville valgt debuten «New Day», men det understreker gruppas styrke. Rune Walles forløper Hole In The Wall kunne også vært nevnt med sitt første album. Walle gjorde senere lykke i USA med Ozark Mountain Daredevils.

Gary Holton & Casino Steel: «Gary Holton & Casino Steel» (1981)

Glampunkrockere som ble folkehelter med sin versjon av Kenny Rodgers «Ruby Don’t Take Your Love To Town». Casino Steel gjorde en viktig jobb for å rehabilitere countrymusikken her i landet.

Claudia Scott/Ottar Big Hand Johansen/Casino Steel: «Will The Circle Be Unbroken» (1983)

Det første albumet til trioen som sto i spissen for det utvidet countrybegrepet i Norge.

Jonas Fjeld Band: «Neck’n’Neck» (1984)

Gruppa til en av Norges aller fineste americana-stjerner. Et godt alternativ er «Tennessee Tapes», spilt inn i Nashville med flere av byens beste musikere i 1976.

Henning Kvitnes’ Little Eden: «Back To Little Eden» (1987)

Enda en stemme som har gjort seg gjeldende i en liten mannsalder, her mens han ennå sang på engelsk, men likevel med sitt eget umiskjennelige uttrykk.

Steinar Albrigtsen: «Alone Too Long» (1991)

Den særdeles fine gjennombruddsalbumet til Steinar Albrigtsen, som også ble en bestselger.

Rick Danko/Jonas Fjeld/Eric Andersen: «Danko/Fjeld/Andersen» (1991)

Norsk-amerikansk supergruppe med sitt første av to album sammen. Inneholder den ultimate norske americana-sangen, Fjelds «When Morning Comes To America», en sang som er like fin i Olav Stedjes norske versjon, «Når dagen gryr».

Hellbillies: «Pela Stein» (1993)

Deres andre album, det første der sangene var deres egne, og et første steg på å bli et av Norges aller beste band i årene som fulgte.

Midnight Choir: «Olsen’s Lot» (1996)

Det andre albumet til gruppa som skapte sin helt egne vri på begrepet, med en egen europeisk vri.

Somebody’s Darling: «Somebody’s Darling» (1993)

Debutalbumet til Tine Valand og Liz Tove Vespestad, et av albumene som peker mest framover mot dagens norskamericana. Kunne kommet ut i dag og vært blant de beste i den nye bølgen.

Stephen Ackles: «One For The Moon» (1995)

Omtalt i teksten over.

«Elvis tributter» (1995)

En hyllest til Elvis Presley med en rekke artister som er ned på denne lista hver for seg, men også Prepple og Michal Krohn med flere.

«The Tussler – Original Motion Picture Soundtrack» (1994)

Man oppdaget fort at denne oppdiktede «filmmusikken» var laget av Motorpsycho og venner. Ikke en opplagt utvikling på dette tidspunktet i gruppas karriere, desto gledeligere at det hørtes så bra ut.

G. Thomas: «Jesus In A Leather Jacket» (1996)

Det mest overraskende innslaget, fra artisten som egentlig heter Gunnar Thommesen. Enda et nesten glemt album som kommer til heder og verdighet igjen. På grensen til den gamle «outlaw»-stilen, med mange gode sanger.

Nettsidene til Norsk americana forum har også nominasjonslista med de 45 som ikke nådde helt opp. Noe av det morsomste med å omtale slike kåringer er å legge fram sine egne innvendinger. Flere av mine egne favoritter er ikke med! Albumet fra avskjedskonserten til Prudence sto på lista, men fikk skandaløst ikke mange nok stemmer til å være med blant de øverste 15. Det samme gjelder «Into The Woods» med The Rambelins.

Trond Granlund er en av dem som har vært aller flinkest til å gi den importerte inspirasjonen en lokal vri. De to første albumene til Kåre Virud, «Barbeinte Engel» og «Vår daglige blues» er to av de beste fra det norske 70-tallet uansett sjanger, og godt innenfor rammene. Og sånn kunne jeg holdt på hele helga, til hele kanonen omfattet 150, ikke bare 15 gamle album.