The Beatles: Guttene i gata sammen for siste gang

Hold an, vil noen si. I mai 1970 ga jo The Beatles ut albumet «Let It Be», en måned etter at de formelt ble oppløst. Men «Let It Be» ble spilt inn før «Abbey Road». «Let It Be»-albumet, eller «Get Back» som det opprinnelig skulle hete, forsvant bare i et kaotisk rot av misnøye og forretningsmessig krangling. George Harrison forsvant ut av gruppa, i fem dager. Man kunne tro at de fantastiske fire hadde sett sine beste dager. Men de klarte altså å samle seg for et siste mesterverk, som 50 år etter skinner like sterkt som da det kom ut.

«Abbey Road» er altså et album som er laget av ei gruppe som holder på å falle fra hverandre. John Lennon var stadig mer opptatt av Yoko Ono. De to hadde allerede startet sitt Plastic Ono Band ved siden av The Beatles, og fikk en stor hit med eviggyldige «Give Peace A Chance» sommeren 1969. Denne fulgte de opp med den langt mer angstfylte «Cold Turkey». Ei uke før utgivelsen av «Abbey Road» fortalte Lennon de andre at han hadde fått nok av The Beatles. Var det Yoko Ono sin skyld? Dette har vært et stort spørsmål for Beatles-forskere i 50 år, men de fire var nok gått litt lei av hverandre uansett, uten å ha blitt direkte uvenner. Paul McCartney spilte i alle fall bass, piano og trommer for John Lennon på «The Ballad of John And Yoko», som er et av bonussporene på jubileumsutgaven av «Abbey Road», i en tidlig versjon.

«Abbey Road» var det første originalalbumet jeg fikk. De som følger veldig godt med på disse sidene har før lest om mitt innkjøp av «Small Faces From The Beginning» i 1968, men dette var et billig samlealbum. Et helt nytt album var utenfor økonomisk rekkevidde, og når jeg sier fikk innebærer det at «Abbey Road» var en julegave i 1969. I de tre månedene som hadde gått siden utgivelsen hadde jeg knapt hørt mer av albumet enn «Something» og «Come Together» som var utgitt på singel, og «Golden Slumbers/Carry That Weight», som var på radio som en hit for gruppa Trash. Kopiert så nøyaktig som det gikk an fra originalen, og gitt ut på Apple-etiketten, for å understreke at dette var i full forståelse med The Beatles.

Som originalalbum må det sies at «Abbey Road» er et prakteksemplar. Side 1 er en velkomponert samling av attraktive sanger. «Come Together» og «Something» starter albumet, og så går det slag i slag, humoristiske «Maxwell Silver Hammer» og «Octopus Garden» kunne ikke vært lenger fra tidsånden, mens «Oh Darling» og «I Want You (She’s So Heavy)» er mer i tråd med den rådende gitarrocken fra slutten av 60-tallet.

Side 2 har intet mindre enn en suite av sanger som går over i hverandre, og som ble spilt in under arbeidstittelen «The Long One». Først kommer imidlertid to stemningsskapende eviggrønne sanger, «Here Comes The Sun» og «Because», med The Beatles på sitt mest strålende stemningsfulle. Etterpå går det altså i ett, med en rekke helt forskjellige sanger som bemerkelsesverdig nok klarer å henge sammen. Overgangene fra «Mean Mr. Mustard» via «Polythene Pam» til «She Came In Through The Bathroom Window» er spesielt imponerende. Etter et øyeblikks stillhet kommer Paul McCartneys «Her Majesty» som en enkelt, humoristisk punktum finale.

«Abbey Road» har et viktig særtrekk som peker litt framover. Etter åtte år med full dominans av låtskriverne Lennon/McCartney var det de to sangene til George Harrison som skilte seg ut som de mest populære. «Something» var første gang han slapp til på en singel. En vakker kjærlighetserklæring til kona Pattie Boyd. Lite visste de hva som var i gjære ... «Something» er spilt inn i en uendelig lang rekke versjoner med kjente og ukjente artister. Det tok imidlertid ti år før Frank Sinatra sluttet å introdusere den som «en sang av Lennon og McCartney» på konsertene sine.

Les også: Frihet, farger og fin musikk

En viktig del av identiteten til «Abbey Road» er det ikoniske omslagsbildet til Iain Macmillan, med gruppa på vei over fotgjengerovergangen i gata. Albumtittelen kommer fra dette bildet. Studioet der det ble spilt inn het fortsatt EMI, og fikk ikke navnet Abbey Road før året etter. 50 år etter kan vi se på webkameraet som overfører aktiviteten i gata døgnet rundt, med alle turistene som holder på å bli kjørt ned, mens de forsøker å gjenskape omslaget i sitt eget bilde. I 1969 var så lite trafikk i gata at The Beatles kunne gå uforstyrret fram og tilbake flere ganger. Det hører også med til historien at bildet også er sentralt i konspirasjonsteorien om Paul McCartneys påståtte død, symbolikken i han er barføtt, en keivhendt med røyken i høyre hånd, at det står «28 If» på bilskiltet – han hadde vært 28 år om han hadde vært i live, altså.

Les også: Beatles mot Rolling Stones igjen

Ekstramaterialet på jubileumsutgaven av «Abbey Road» er ikke like nødvendig som de såkalte Esher-demoene vi fikk med «The White Album» i fjor. Her er likevel en lang rekke alternative innspillinger som er fine å høre en gang eller to, komplett med vanlig studiosludring mellom. «Dette kommer ikke til å holde Apple-ansatte sysselsatt de neste ti årene. Vi har ansvaret for alle disse familiene», sier John Lennon ironisk før det 20. opptaket av «Sun King». Her er også et par sanger som The Beatles hadde råd til å gi bort til andre artister like etterpå, «Goodbye» til Mary Hopkin og «Come And Get It» til Badfinger. Disse har også vært hørt i «Anthology»-serien, men i andre utgaver. George Martin får vise sine kunster med isolerte orkesterarrangementer av «Something» og «Golden Slumbers/Carry That Weight». Den faste produsenten siden 1962 var inne i varmen igjen etter å ha blitt utelatt fra «Let It Be»-opptakene, og setter sitt tydelige preg på «Abbey Road».

Den store attraksjonen blant de nye bonussporene er en tidlig gjennomkjøring av den nevnte «The Long One»-suiten. Her kommer «Her Majesty» ikke helt til slutt, men i stedet for den nevnte geniale overgangen fra «Mean Mr. Mustard» til «Polythene Pam». Det høres helt feil ut, men hadde det vært denne versjonen de hadde valgt for 50 år siden hadde vi nå synes det var like pussig å få «Her Majesty» som et slags ekstranummer på albumet. For «Abbey Road» kunne sluttet helt definitivt med «The End»: «And in the end/The love you take/Is equal to the love you make». Med disse velvalgte ordene sa The Beatles takk for seg.

Les også: Femti år med Beatles