Frihet, farger og fin musikk

Tegnefilmen «Yellow Submarine» er kommet ut i nyrestaurert utgave. Som minner oss om 60-tallets tanker om en verden full av frihet, fantasifulle sanger og fantastiske farger. Og at noen ville ha slutt på alt dette.

I «Yellow Submarine» kommer The Beatles til unnsetning når samfunnet i Pepperland, et sted langt under havet, blir ødelagt av en armé av såkalte «blue meanies» - «blå slemminger». De farger hele verden blå, de forbyr musikk, det blir også forbudt å si «ja». Alt blir bare trist og blått.

- Jeg har ikke hatt det så morsomt siden Pompeii, sier en av slemmingene mens Pepperland faller sammen rundt dem. En måned etter filmpremieren sommeren 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert. «Yellow Submarine» har en evig symbolsk verdi, en universell appell med sine fromme tanker om frihetens skjøre vilkår. Eller er den bare en serie bevegelige illustrasjoner av gruppas sanger?

I motsetning til det meste med The Beatles var filmen «Yellow Submarine» ikke deres egen idé. Den amerikanske TV-kanalen ABC hadde laget en rekke animerte kortfilmer med The Beatles uten deres medvirkning. Produsenten foreslo å lage en langfilm, som samtidig ville oppfylle kontrakten gruppa hadde inngått om å være med i tre spillefilmer. Uten at Beatles selv trengte å bry seg. De lånte ikke engang sine egne stemmer til de tegnede figurene, men ga bort fire nye sanger som ikke hadde vært gitt ut på plate før.

Til å være laget uten medvirkning fra gruppa er «Yellow Submarine» en forbausende god oppsummering av gruppas tanker. Så er den også et sammensurium av gamle, gode ideer fra Beatles-sanger: Undervannsbåten fra 1966, ensomme Eleanore Rigby, «Sgt. Pepper»-bandet fra 1967, og den påfølgende singelen med det uforglemmelige omkvedet «love, love love». Sydd sammen til en ny historie. Filmen seiler av gårde i et behagelig tempo, satt sammen av en rekke enkeltstående episoder, mange av dem er animasjoner av sanger, som alltid spilles helt ut. Man hadde liksom bedre tid på 60-tallet.

En lang rekke forfattere og animatører sto bak «Yellow Submarine». Ideen om «blå slemminger» kom fra den tsjekkoslovakiske designeren Heinz Edelmann. Det vil si, i et radiointervju fortalte Edelmann at han opprinnelig ville at slemmingene skulle være røde. Som en illustrasjon på en verden i kald krig, men likevel en verden i forandring, med ideologiske endringer som The Beatles var et sterkt bidrag til. Enten misforsto assistenten hans, eller så var det dårlig med rødfarge i studio den dagen. Slemmingene ble i hvert fall blå.

I et nytt essay i innleggsheftet til filmen skriver Pixars grunnlegger John Lasseter at «Yellow Submarine» er en banebrytende animasjonsfilm. Den er fortsatt flott å se på, og fungerer like fint, på forskjellige plan, for voksne og barn. Det måtte forresten et barn til for å lure på å hvorfor det i filmens undertekster kan stå at Pepperland ligger 80.000 favner under havet, mens det i boka som kom for noen år siden står 80.000 fot? Begge deler er svært unøyaktig. Pepperland ligger 80.000 «leagues under the sea». Noe som er veldig mye mer. Alt med the Beatles var veldig mye mer.

The Beatles hadde sluttet å gjøre konserter i august 1966, like etter utgivelsen av albumet «Revolver» og singelen «Yellow Submarine». Ingen hørte hva de spilte likevel. De var kanskje ikke så veldig engasjert i produksjonen av tegnefilmen sin, men hadde litt av hvert å bestille i studio. I løpet av 1967 og 1968 ga de etter vår egen uoffisielle opptelling ut 65 (!) nye låter på plate: Singelen «Penny Lane»/»Strawberry Fields Forever», albumet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», singelen «All You Need Is Love» (lansert på direktesendt TV over hele verden), en dobbel EP fra TV-filmen «Magical Mystery tour», singlene «Hello Goodbye» og «Lady Madonna», det doble «hvite» albumet, et par julesanger til medlemmer av fanklubben, og altså fire sanger til «Yellow Submarine». I 1969 nøyde de seg med å spille inn to album, og bare én singel som ikke var hentet fra et album. Så var det slutt.