12 «ukjente» norske album for evigheten

Disse sidene for den klassiske popmusikken handler ofte om gamle legender som er på vei til landet. Denne uka skulle det stått om Santana. Det blir det ikke noe av i denne omgangen. Hør gjerne mer på Santana, mens vi venter på at anledningen skal komme tilbake. I stedet skal vi anbefale noen av de beste norske albumene som ikke like mange har hørt, i ei tid da noen har fått ekstra god tid til musikk.

Å komme med på disse Lydhørt-sidene krever minst 20 års ansiennitet. Her snakker vi altså om 12 album fra forrige århundre, som fortjener å bli hørt igjen. Vi har ikke med album som bare bør huskes fordi var riktige for sin tid. Dette er musikk som nå er testet på nytt, og har holdt seg godt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Et skår i gleden er å oppdage hvor mange norske album som fortsatt ikke er å finne på strømmetjenestene. En av de første jeg tenkte på å presentere her var Georg Kellers strøkne softrock på «Just Like Standing Up», men den viste seg altså å være utilgjengelig. Det samme gjelder sentrale album i norsk pophistorie, som de beste albumene med artister som Saft og Flying Norwegians. Også dette må kanskje bli en offentlig oppgave i bedre tider. I mellomtida, her er 12 album som heldigvis er lett tilgjengelige:

Young Norwegians: «Music» (1968)

Til å begynne med var det Lillebjørn Nil-sen og Storebjørn Morisse som var den unge lyden av Norge, sang, gitar og fele, men på det andre albumet kom Steinar Ofsdal med på fløyte, og ga dem et bredere spekter. Innholdet på albumet var sterkt inspirert av norske, engelske og irske folkeviser, men musikken er så rent og entusiastisk framført at den har holdt seg usedvanlig godt. Her er også «Danse, ikke gråte nå», som er den første sangen Lillebjørn Nilsen skrev selv. Resten er historie.

Ruphus: «Ransart» (1972)

Ruphus var en av de fire store gruppene i Norge i første halvdel av 70-tallet, med Prudence, Popol Vuh, Aunt Mary og Saft. Ble det fem? De fire store høres bare litt bedre ut. Det andre albumet til Ruphus ble mesterverket i tidlig norsk progrock. «Ranshart» var sterkt inspirert av Yes, med den nye sangeren Rune Østdahls lyse stemme som minnet om Jon Anderson. Musikken var stor, men salget var smått. Gruppa gikk over i jazzrocken, de fikk et godt fotfeste nedover i Europa, men for noen var dette deres fineste stund.

Kåre Virud: «Barbeinte engel» (1974)

Kåre Virud kom som en liten sensasjon for alle som midt på 70-tallet hadde mistet troen på at det gikk an å gi lokal rock en egen identitet. For mannen fra Notodden sang på norsk – uten at det låt rart eller tilgjort. Rockeklassikere av Chuck Berry, Eddie Cochran, Leiber & Stoller og Bob Dylan fikk et helt nytt liv. I tillegg til at låtene han hadde laget helt selv var like bra. Selve «Barbeinte engel» er en av de vakreste sangene i norsk rocks historie. Virud fikk heldigvis større oppmerksomhet gjennom samarbeid med Jan Erik Vold (Dylan på norsk) og Lars Saabye Christensen (Norsk Utflukt).

Arild Nyquist og Terje Wiik: «Epleslang» (1980)

Arild Nyquist omtalte seg selv som «dikter Arild». Kanskje er det fordi han først og fremst var forfatter at platene ikke nådde helt ut. Men Nyquist åpnet for nye muligheter i rocken da han sammen med Terje Wiik ga ut «Epleslang» i 1980. For et fantastisk album! Og hvor godt er det ikke å høre «Visa om kjærlighet» igjen i en vanskelig tid, og hvor vemodig er det ikke med «Rock av sted med NSB» nå. Arild Nyquist fortsatte å lage en rekke plater i årene som fulgte, og er kuriøst nok en av dem som er listet opp på nettstedet progrock.no.

Dollie: «Dollies dagbok» (1981)

Nei, vi kan ikke akkurat si at Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov ikke fikk den oppmerksomheten de fortjente. Men jeg er redd for at ikke så mange går tilbake til dem for å høre deres suverene popmusikk i dag. Det må vi ordne opp i. Dollie, før Deluxe-utgaven dette, var veldig inspirert av ABBA og Kate Bush, uten å stille seg i forlegenhet. Det er en ganske stor prestasjon. «Jeg vil ha det sånn» er dessuten en norsk popklassiker.

Hot Project: «Made To Roam» (1982)

Den første gangen vi hørte stemmen til Lynni Tree-krem, og musikken til HP Gundersen. «Made To Roam» hadde veldig mye fint for seg, men gikk litt tapt i en tid der mange hadde det travelt med å sprenge nye grenser for tidsriktig lyd. Men Gundersens produksjon er bare strøken eleganse, til gjengjeld tidløs i formen, og låtene hans uimotståelig tiltalende. De engelske tekstene på albumet var skrevet av Jan Eggum. Merkelig nok er bare side 1 av albumet på strømmeutgaven, men det inkluderer de beste sangene, inkludert den vidunderlige tittellåten.

De Musikalske Dvergene: «En klase bananer og enkel seng» (1989)

Vi slår alltid et nytt slag for De Musikalske Dvergene. Deres selvironiske «garantert ambisjonsløse rock» har gjort dem til Norges mest undervurderte band gjennom alle tider. Det hjelper ikke at de har vært inspirert av både The Kinks og Grateful Dead, en usannsynlig uslåelig kombinasjon. Dette debutalbumet er full av sterke sanger, med både humor og en passelig porsjon alvor. De holder på og holder på, har gitt ut en lang rekke album siden og NÅ MÅ ALLE HØRE ETTER.

Barbie Bones: «Death In The Rockin Horse Factory» (1992)

Har norsk rock noen gang vært djervere, mer opphissende eller imponerende, spurte jeg en gang. Dette hørtes ut som en sentrifuge full av spennende påfunn. Singelen «Captain Nemo» er 90-tallets beste tre minutter i norsk rock. Albumet vant overraskende Spellemannprisen i rockklassen, på bekostning av en fjerde strake seier til DumDum Boys. Men de solgte bare noen få tusen plater. Barbie Bones ble oppløst, men frontmannen Yngve Sætre ble en av Norges fremste plateprodusenter etterpå.

The Rambelins: «Into The Woods» (1993)

The Rambelins lagde fengende gitarpop med delikate vokalharmonier, en tidløs stil som gjør det lett å hente dem fram igjen. Jeg pleier å regne dette som en av de store tabbene i min kritikerkarriere: Dette albumet fikk en 4’er. Det skulle fått 5, og en 6’er etter dagens karakterstandard. Perfekt i sin slentrende selvsikkerhet, sto det i anmeldelsen. Men også at den mangler store jubellåter, om et album som nesten bare har jubellåter. Også The Rambelins forsvant fort, men frontmann Kyrre Fritzner ble en ettertraktet produsent.

Lillemor: «Lokkemann» (1998)

Det er fortatt helt ubegripelig for meg at ikke fem 16 år gamle jenter fra Stavanger ble store og berømte med sitt første og eneste album. Her var det bare strålende opplagte sanger, melodier alle voksne artister bare kunne drømme om, spilt med et skurrende pågangsmot. De ungdommelige temaene i tekstene var nok ikke like spennende for alle, men det er også dette pop handler om: Kan voksne mennesker fortsatt fortape seg i «Teenage Kicks» med The Undertones er Lillemor også godt innafor. Gruppa forsvant etterpå, de lot aldri høre fra seg igjen, men gi dem nå en sjanse til.

Gnom: «Mys» (1998)

Et par år før vi ble kjent med Kaizers Orchestra spilte de fleste medlemmene i gruppa Gnom. Et bandnavn som kanskje ikke bidro til å  blitt tatt på alvor. Men dette er et helstøpt album, som burde fått mye mer oppmerksomhet. Jeg kan ikke huske at jeg hørte det den gangen, men påstår at hadde jeg gjort det, så hadde jeg slått både på stortromma og oljefat. Nå ble det presset i 1.500 eksemplar, som viste seg å være mer enn nok. Helt til slutt på albumet kom sangen som forandret veien videre. «Bastard» ble skrevet og framført med pumpeorgel, med stadig sterkere entusiastisk banking på oljefat utover i sangen.

Tolv Volt: «Auraspray» (1999)

Like etter Gnom kom Tolv Volt, men med platekontrakt, og derfor litt mer omtalt. Tolv Volt hadde Stein Torleif Bjella i spissen. Det er sanger som er lett å kjenne igjen i forhold til senere bedrifter, mange handler om en som sitter alene igjen, og den senere så avholdte «Liten ball» får sin første runde her. Albumet begynner med «Kaffi & Kaku», om en som er lei av å spille fele for seg selv i heimbygda, reiser til byen for å bli «britpoppar» (populær musikalsk moteretning for noen år siden), men opplever at det fortsatt ikke er noen som vil høre etter. Ikke veldig mange hørte på Tolv Volt heller, men for Stein Torleif Bjella skulle det ordne seg i det nye århundret.