Anmeldelse John Olav Nilsen & Nordsjøen: «Det store i det små» tar igjen det tapte

5

John Olav Nilsen & Nordsjøen

«Det store i det små»

Opplett

Ti år har gått veldig fort siden John Olav Nilsen & Gjengen var det nye store i norsk rock, med Spellemannprisen for debutalbumet «For sant til å være godt» fra 2009. For eventuelt yngre lesere var John Olav Nilsen datidens Cezinando, med sanger fulle av store følelser, og det samme inntrykket av at det virkelig var mye som sto på spill. Gjengen levde fort og hardt i noen år, og ga seg mens de fortsatt var (nesten) på topp i 2012.

Les også: Solnedgang for John Olav Nilsen & Gjengen

John Olav Nilsen kom tilbake med Nordsjøen fem år etterpå, som var nesten den samme gjengen som Gjengen, bare med en litt annen lyd. De har ikke brutt mer med fortida enn at de spilte «For sant til å være godt» i sin helhet på konserter i høst. Det er kanskje ikke den samme sensasjonelle stemningen rundt et nytt album fra John Olav Nilsen nå, men det er godt å høre ham igjen. Gitaristene Einar Vaagenes og Lars Eriksen er med videre, Mikael Kanstad spiller tangenter og Cato Furdal Lyngholm gjester som trommeslager. Yngve Leidulv Sætre er fortsatt produsent. Det er altså en god kontinuitet i hele prosjektet, med en forhistorie som de nye sangene slett ikke gjør skam på.

«Det store i det små» står seg godt på egne premisser. Sangene er fulle av Nilsen’ske fornemmelser fra første sang, selv om dette er et voksnere uttrykk enn vi var vant til. Åpningssangen «Den smale sti» begynner forsiktig og atmosfærisk Durutti Column-aktig i gitargangene, med karakteristiske tekstliner som «fra snøen i hodet/til sjøen i blodet», og bygger seg opp på en måte som blir albumets hovedmetode, med tydelige ekko av 80-tallets storslåtte britiske rockestetikk. Noen ganger blir lydflatene så fulle av synth at meningen i sangene kan bli litt borte, men dette handler om estetiske preferanser som det alltid vil være delte meninger om.

«Et monster i mønsteret» er sangen som sterkest lever opp til velkjente gamle kunster. Men Nilsen når også nye høyder i «Glemt av Gud», full av vonde bilder, men også en formening om at «den store stygge verden/har noe vakkert i vente». «Karens fryd» er nærmest en vakker vise, kanskje kan tittelen være et ordspill på Karensfryd, en adresse i Laksevåg i Bergen, der The Aller Værste bodde da de slo seg opp og fram, uten at det finnes noen holdepunkter for at dette har noe med saken eller sangen å gjøre.

Les også: John Olav Nilsen - det første intervjuet

Det mest monumentale sporet kommer helt til slutt. «Å gi opp sin ungdom» er en tittel som antyder mye, men som vanlig er det ikke opplagt hva Nilsen vil fram til. «Som de voksne som vi vokste opp med/de ligger under jorden alle vi så opp til», konkluderer han, før lydbildet vokser dramatisk, blir mer forvrengt, og ender i kaskader av lyd. Det skal litt til å overdøve sin egen legendariske status, men John Olav Nilsen viser med «Det store i det små», at han godt kan være stor en stund til.