John Olav & Gjengen i solnedgang

- Det er definitivt slutt på å lage musikk på den måten vi har gjort det. Vi tar en pause på ubestemt tid. Jeg er mest lei av alt det som kommer rundt, å reise, spille, gi ut plater, og alt det der, sier John Olav Nilsen foran kvelden konsert på Rockefeller.

- For min del er det helt naturlig å gi seg nå. Jeg liker at ting utvikler seg. Det er ingen dramatikk i dette. Ikke er det trist heller, siden det er noe vi har valgt selv. Men det er vemodig, fordi det er en tid som er over. Jeg er flink med ord, men jeg kan ikke beskrive denne reisen. Nå er det en ny dør som åpnes, sier Nilsen.

Instant hit

Vår historie om John Olav Nilsen begynner rett borte i gata fra der den slutter på Rockefeller. På Mono i 2008. En opptreden vi kåret til årets konsert, uten at så mange andre brydde seg. En påfølgende opptreden på Bylarm to måneder etter ble i beste fall «omdiskutert». Fortsatt var ikke Norge helt klar for John Olav & Gjengen. Om sommeren spilte de på den lille Vika-scenen på Øya. Men da året var omme kåret norske musikkjournalister «For sant til å være godt» til årets beste album. Uansett klasse, uansett land. Plata fikk Spellemannprisen like etterpå. John Olav Nilsen & Gjengen var blitt en instant suksess i norsk rocks historie.

Grunnen til at Nye Takter la sitt lille «julebord» til den første konserten deres på Mono i 2008 var at det hadde begynt å gå rykter om det nye store fra Bergen. Et halvt år i forveien kom samlealbumet «Opplett» på Mikal Telles plateselskap Tellé. Plata var først og fremst et lokalt fenomen. Store deler av landet visste fortsatt ikke engang hva «opplett» betyr. Artistene på denne plata var helt ukjente for alle, men navn som Fjorden Baby, Razika, Lars (Vaular) og John Olav Nilsen & Gjengen viste at enda én av alle disse bølgene fra Bergen var på vei.

Det fine i det stygge

I forkant av konserten på Mono møtte daværende Nye Takter-medarbeider Erik Kydland (nå ENO-redaktør) gruppa hjemme i Loddefjord. - I Norge er jævlig mange flinke til å spille, men god og ektefølt musikk er mangelvare. Jeg er glad jeg ikke er en dyktig 17-åring som kommer rett fra musikklinjen på en folkehøgskole. Jeg har opplevd ting i livet og har historier å fortelle, sa den gangen 25 år gamle John Olav Nilsen.

- Det handler om den gode historien. Å se det fine i det stygge, sa John Olav Nilsen og speidet utover Loddefjords blokker og en grå, erkebergensk himmel.

På danskebåten

En av undertegnedes beste minner fra disse årene er da John Olav Nilsen & Gjengen spilte på Danskebåten, på vei til Roskilde i 2009. «Her står eg og synger om gater midt ute på sjøen, sa en forundret Nilsen fra scenen. Mens lett sjøgang gjorde det vanskelig å holde seg på beina, og tyske turister viste fingeren. Men én ny tilhenger tok av seg klærne og hoppa fra galleriet i begeistring. Underveis fortalte John Olav Nilsen om sin nye tilværelse som offentlig person, som mange tror de kjenner:

- Det er litt ubehagelig, men jeg forstår at det er en del av spillet. Jeg må tåle sånt siden jeg skriver så ærlig. Og det går helt greit. Men folk tror de kjenner meg gjennom disse tekstene. Det gjør de kanskje til en viss grad, men tingene er ikke så enkle. Livet er ikke en treminutters sang. En sang kan beskrive én del av livet, slik at folk også føler at de kjenner seg igjen.

Fortsatt venner

- Det spennende er når popmusikken klarer å berøre deg. Hvis man klarer det, musikalsk og lyrisk, så kan den bli noe vi elsker. Ikke bare noe vi bare liker, eller synes er kult, sa Nilsen i forkant av det tredje albumet, «Den eneste veien ut», i fjor. Det ser ut til å bli deres siste.

Tangentspiller Alastair Guilfoyle flyttet hjem til Storbritannia sist vinter. På Øya i sommer spilte Nam Phuong Nguyen fra Fjorden Baby med Gjengen. På de siste konsertene er det produsenten Anand Chetty som tar over tangentene, forteller Nilsen. Han, Nguyen og Chetty er alle med i NRKs «Migrapolis»-opptak fra slutten av 90-tallet, da som basketball-lag. Og resten av Gjengen er fortsatt intakt.

- Vi har alltid vært venner, sier John Olav Nilsen og omtaler resten av gruppa som familie. Og likevel er de ferdige for nå. John Olav Nilsen antyder at kveldens konsert kan bli litt lenger enn vanlig.

- Vi spiller kanskje litt mer enn vi pleier. Selv om jeg fortsatt er fan av å spille korte konserter. Hvorfor skal ikke publikum lengte etter mer?

Verdig farvel

- Men det blir jo ikke mer? Eller kan vi vente en gjenforening på Øya om sju år?

- Jeg er ikke så stor fan av sånt. Hvis man vil lage ny musikk er det greit, men ikke å gjenforenes for gjenforeningens skyld.

- Neste uke følger Pixies etter dere til Oslo. Frank Black fortalte oss for 20 år siden at prisen for nye Pixies-konserter vil være hundre millioner dollar. Men de kommer likevel til slutt?

- Prisen for oss vil være tre millioner norske kroner, slår John Olav Nilsen ettertrykkelig fast. Det kan altså bli en stund til.

Til våren kommer sangene til John Olav Nilsen & Gjengen på teater, på Den Nationale Scene, i «Sånne som oss», Frode Gryttens debut som dramatiker.

- Vi kan snakke mer om dette også, når disse konsertene er over, sier John Olav Nilsen. Hva som ligger bak den nye døren som han nevnte innledningsvis vet han visst ikke engang selv.

- Det skal jeg ta stilling til etter disse konsertene. Nå skal vi avslutte dette på en verdig måte, uten å kaste skygge over konsertene med å snakke om framtida. Først må vi ta et verdig farvel med alle som har fulgt oss. Det har vært mange sterke øyeblikk. Noen snakker om at det oppstår et tomrom i deres liv. Det setter man pris på. Men det påvirker ikke hva jeg gjør senere, sier John Olav Nilsen.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no