Morgonrode: Folkemusikkens iboende råskap

5

Morgonrode

«Morgonrode»

Ta:lik

Det ligger definitivt noe ildfullt, ubundet, trolsk og intenst over Morgonrodes musikk, og sånn sett lever de opp til navnet. En gammel skrivemåte av uttrykket som brukes når sola med ildrød lue varsler sin ankomst på morgenkvisten, er blitt til en betegnelse på en kvintett som ikke tar noe for gitt. Verken den tradisjonelle folkemusikken fra (i denne sammenhengen) Valdres eller Telemark, eller den rytmiske populærmusikken, for å bruke en svært rund definisjon.

Les også: Røine/Warg: Tyriblues og Timbuktu-slang

Selma French Bolstad (fele og vokal) og Helga Myhr (hardingfele og vokal) er de stemmemessige anførerne på de seks dels langstrakte sporene som spirer ut fra folkemusikkens kjente toneleier før det bærer inn i det ukjente ved hjelp av tilsynelatende spontane framstøt fra Rasmus Kjorstad (fele), Andreas Winther (trommer) og Fredrik Luhr Dietrichson (bass). Med råskap på tanken og nydelige melodier som lokkemat trekker de fem medlemmene både sin egen individuelle virtuositet og fellesskapet i uante retninger. En av dem kan være mot dissonansens iboende galskap, en annen mot den dronende sammensmeltningen av de ulike bestanddelene som gjør en låt som «Tjuvgangar» til noe nær en kombinasjon mellom norsk folkevise, løssluppen vokal friflyt og malende progrock.

Les også: Moenje: Eventyrlig fra grensetraktene

Morgonrode er et ungt band, men samtidig befolket av profiler som er i ferd med å gjøre seg sterkt gjeldende i særlig folkemusikken men også i jazzens randsoner, i andre pågående bandprosjekter og som soloutøvere. Bolstad har for eksempel prosjektet Masåva og en egen solokarriere, mens Helga Myhr har utgitt plater med Kvedarkvintetten og kommer med soloalbum i nær framtid. Myhr er dessuten årets mottaker av Øivind Berghs minnepris sammen med Rasmus Kjorstad. Flere i bandet er i ferd med å fullføre musikkutdannelser av ulik karakter, og enten det er folkemusikken som står i føringen eller improen – der Andreas Skår Winther leder an – bidrar dette til at Morgonrødes musikalske eksplosjoner og irrganger ikke er så instinktive som det først kan virke som. Komposisjonene og arrangementene bærer preg av å være intellektuell forskning over den enkelte musikers innflytelse på helheten og tilfeldighetenes spill slik de oppstår i for eksempel en jamsession.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Dette kommer fint til syne i en låt som «Kivlemøyane», der Bolstads lunefulle originaltekst snor seg rundt en prest som går av skaftet når det begynner å «groove så rått ifra bakka». Slik fanger de både det fandenivoldske, det satiriske og det medrivende i folkemusikken når de uten å ta hensyn til konvensjoner og forventninger lar gangar som springar løpe om kapp med den improviserende rytmiske musikken, samtidsmusikken, jazzen eller vokalmusikken.

Les også: Se bildene fra konserten med Ella Marie og Isák på Parkteatret

På samme vis henter «Tora» impulser og tekst fra de tradisjonelle vuggesangene/bånsullene, men strekker seg dovent og lummert mot jazztradisjonen der skakke felefragmenter varsomt legger seg nattsvart over skarptrommer og visper som får en til å tenke på en trommeslager i et skolekorps på ustø vei mot grøfta. Morgonrode dissekerer uttrykk, stemninger, tradisjoner, konkretiserte minner og alt dette udefinerte som gir seg til kjenne når folkemusikken dekonstrueres til de minst tenkelige partiklene. Resultatet er fascinerende rått og innovativt medrivende og uhøytidelig.

Slippkonsert på Kafé Hærverk 22. mai.