Nye takter

Røine/Warg: Tyriblues og Timbuktu-slang

Hvis Bjella kom fra Mali ville han laget musikk som dette. Nesten. Snakker vi om årets folkemusikkplate?

Dagsavisen anmelder

6

Røine/Warg

«Bibopalula»

Ta:lik

Noen ganger må du kikke deg to ganger over skulderen for å skjønne at det som treffer deg ikke bare er jug og fanteri. I tilfellet duoen Anders Røine og Daniel Sandén-Warg sitter det helt sikkert noe faenskap bak hjørnet og tramper takten med hoven, men materialet de foredrar på «Bibopalula» er så renhekla som det kan få blitt, en rockesvir av en folkemusikkplate som kjører ruten Setesdal–Timbuktu med en topptrimma Amazon. Det er litt feil å si de høres ut som om de har vært på seminar hos Tinariwen i Mali, men det er litt riktig også med tanke på arrangementer og strengespill som like godt kunne ankommet Valdres med vinden fra en ørkenfestival.

Saken fortsetter under bildet.

###

Les også: Fatoumata Diawara: Ren maktdemonstrasjon

Se for deg to musikere på hver sin stol som nærmest «battler» mot hverandre med de instrumentene de har for hånden, og du nærmer deg doens grunnidé. Derfor er dette så langt unna seminarlærdom som du kan komme. Tvert imot er musikken instinktiv, tuftet på tradisjoner, kunnskap, erfaring og spillekåthet. Og de åpner passende nok med en «Bønn», og det er ikke bare salmeteksten her som gjør at du lurer på om de har fått med seg Elias Akselsen i front. Det har de ikke. Det er Anders Røine som synger her også, og mer enn noen gang før trer han fram som en like sterk og sammensatt vokalist som gitarist og felespiller.

Les også: Gåte tilbake med fanden i hælene

Røine har spilt med de fleste musikerne du kan komme på innenfor det utvidede folkemusikkbegrepet, men i bandsammenheng er han mest kjent fra Sudan Dudan, som for øvrig også kom med et formidabelt nytt album tidligere i år. Med «Bibopaluba» kan han og makker Daniel Sandén-Warg – svensken som dro til Setesdal for å bli folkemusiker men som også har spilt med alt fra Gåte til Odd Nordstoga – nå lenger enn langt om de vil. Låter som «Postmann», «Revolver» og «Bibopalula» høres ut som om noe Bjella kunne laget om han hadde vokst opp blant tuaregene, og de igjen skulle spilt blues på moraharper snarere enn på gitarer. Satt litt på spissen er moraharpa noe av det råeste du kan tenke deg når en duo som dette lar den definere et musikkuttrykk som nettopp skal være rått, og de understreker det med gitar og bastardfeler der understrengene dirrer i takt med vokalens underspilte blåsvarte humor.

Les også: Karl Seglem spiller for livet og jorda

I den nevnte «Postmann» forteller Røine om hvordan han låser døra og trekker for gardinene når postmannen kommer, fordi i brevet står det svart på hvitt at han har organisert livet sitt «På en måte bare den kan fordra/Som er slu og kjip og bør dra her fra». «Smalhans» er albumets forknytte apokalypse, mens «Revolver» er en rendyrket morderballade med et aldri så lite tematisk ekko av Fanitullen, og «Born In Bø» en perfekt metafor på en bygdesvir som i et annet land ville vært skrevet av Bruce Springsteen anno «Thunder Road»: «Jeg har vokst opp ned under Lifjell/Jeg er lunefull, og emosjonell/Du veit aldri om detta blir vårt farvel». Og nesten til slutt kommer albumets beste spor, tittelkuttet, som en «trailer gjennom tåka». Også den sangen en (helge)svir der tyribluesen tygger sandkorn fra Sahara mens den lett monotone vokalen ligger på akkordene med et gravalvor som knekker refrengene som tørre kvister. Og alle referansene til tross, så ligger folkemusikken i bunnen som den motoren den er, i et spennende kratt av dulgte lydeffekter og uventet instrumentering, og med en hovtakt i det fjerne som understreker at dette er musikk man lett kan selge sjela si for.