6
Moenje
«Klarvær»
KKV
Joik og pols er et umake par, men når vokalist Marja Mortensson og toraderspiller Hilde Fjerdingøy går opp de gamle og i dag stort sett glemte musikalske grensestiene mellom Norge og Sverige, føles kombinasjonen ikke bare som en naturlig, men som en magisk sammensmeltning av det innovative og det tradisjonelle. Mortensson fikk nylig en svært fortjent Spellemannpris for fjorårsalbumet «Mojhtestasse», en samling sørsamiske joiker som hun samlet sammen i gamle arkiver i de sørsamiske og (språkmessig sett) nesten utdødde umesamiske landsdelene. «Klarvær» har sine røtter i det samme området, i Trøndelag, Helgeland, Jämtland og deler av Lappland, steder der joiken i større grad enn den nordsamiske forvitret og forsvant under fornorskningspolitikken. «Klarvær» griper som Mortenssons øvrige utgivelser inn i det bevaringsverdige enten det handler om språk eller tradisjoner, men glem det akademiske og/eller pedagogiske som lett kunne preget en utgivelse som denne. På «Klarvær» er det den musikalske utforskningen som står i sentrum, som en ren svir av sammenhenger, virtuost spill og sjenerøs formidlingsglede. På «Klarvær» oppheves alle spilleregler, og joiken og polsen samstemmer ikke bare som to særskilte enheter, men smelter sammen i et landskap der jazz, fusion, folkemusikk og impro føles som naturlige fellesnevnere.
Les også: «Ella Marie gir kropp og sjel til opprøret hun selv er klar til å blø for» (+)
Folkemusiker Hilde Fjerdingøy (mest kjent fra duoen Fjerdingøy & Andersson) har en levende og lett melankolsk tilnærming til polsens irrganger, og definerer både retning og atmosfære på «Klarvær», mens Mortenssons vokal også denne gangen står fram som noe av det fineste vi har innen norsk musikk. Hun er like intuitiv som hun er gjennomtenkt, like lekende som hun er antydende og smygende, men enda så lavmælt hun kan framstå er det en styrke i joiken og sangen hennes som slår gjennom alt. Samisk musikk har fått et tydelig allment gjennomslag i det siste, ikke minst gjennom Ella Marie Hætta Isaksen og bandet Isák. Med Moenje og samspillet med Hilde Fjerdingøy vil Marja Mortensson på tilsvarende vis kunne ta den sørsamiske musikken ut til et større publikum.
Joik og pols i Moenje-sammenheng synes å finne en felles nerve i jazzen, og platen har noen antydende reflekser som både er morsomme og oppsiktsvekkende. En av låtene er «Lapp-Nils», rettere sagt en pols etter den berømte 1800-talls spelemannen fra Jämtland. I den hører man forbindelseslinjene til den svenske jazzlegenden Jan Johansson, som spilte inn «Lapp-Nils Polska» på sin svenske «äventyr»-plate med vokalsamplinger av folkemusikeren Måns Olsson, som gjorde det til et varemerke å bruke stemmen som et eget instrument. Moenje har tatt sin «Lapp-Nils» fra Elias Johnson, men trådene til Johansson både på denne og i andre arrangementer er for tydelige til at de kan være tilfeldige. For eksempel, når Fredrik Luhr Dietrichsons bass slår inn på «Måjhtah Bist Laevie/Frida», og Mortenssons vokal smyger seg fram, er vi selvsagt i Snåsa-læreren og kulturarbeideren Ella Holm Bulls verden, nærmere bestemt i boken og platen hun utga med samiske barnesanger i 1997. Men særlig her slår også ekkoene fra Jan Johansson inn og fargelegger lett arrangementene med tristessen som ble så betegnende både for Johansson og andre deler av svensk jazz og folkemusikk. Erik Hillestads produksjon ivaretar de finstemte bindingene i Moenjes musikalske brygg.
Les også: Enormt klimateppe har inntatt Stortinget (+)
Det er i det hele tatt noe eventyrlig over «Klarvær», i de lange sprangene som tas både musikalsk, geografisk og tematisk. Låten «Utborden» blir kanskje bokstavelig talt et musikalsk gjenferd i skogen, mens «Velfjord»bærer med seg lyden av huldra. Også andre låter heller mot det mørke, det farlige og det gjemte, enten det er i naturen eller i individet. «Klarvær» bringer det hele fram i lyset på gnistrende musikalsk vis.