Undertakers tar av

Undertakers Circus

Røverstaden, fredag

I 1968 fikk Undertakers et brev fra redaktøren i VG, der det sto at de kunne glemme all omtale i avisa i framtida med et så blasfemisk og usmakelig gruppenavn. I dag har redaktørene i VG andre prioriteter, og Undertakers Circus har overlevd sensuren i over 50 år.

Da Undertakers Circus ga ut albumet «Ragnarock» i 1973 vakte de oppsikt med sine norske tekster, men også med fyldig prog- og soulrock, komplett med seks mann i blåserrekka. Undertakers Circus dukker fortsatt opp med ujevne mellomrom, med store deler av besetningen intakt. Forrige gang markerte de den staselige nyutgivelsen av «Ragnarock» på vinyl. Et album med tidløse egenskaper, preget av 70-tallets vilje til å gå ute i kanten av veien, og å gå langt.

I NM for beatband i 1967 ble Romerike-gruppene Undertakers og Cyndicats henholdsvis nr. 4 og 6, og fikk være med på samlealbumet «Pop 67». Etterpå slo de to seg sammen, og har siden vært Undertakers Circus. Med noen, til dels lange, opphold, vel å merke. I 1968 ga de ut en singel med to låter av Curtis Mayfield og The Impressions, «Gotta Get Away» og «Little Boy Blue». Det var likevel først da de hentet inn ei blåserrekke, inspirert av Chicago og Blood Sweat & Tears, og begynte å synge på norsk, at de meldte seg på i rockhistorien.

Undertakers Circus ble blant de aller første som ga ut et album med rock på norsk. Thor Greni forteller at Åge Aleksandersen kom bort til ham en kveld på Club 7, han hadde hørt «Ragnarock», og fortalte at han kom til å skrive på trøndersk når han skulle begynne som soloartist.

– Vi hadde noe å melde, og da måtte vi bruke vårt eget språk, mente Greni. Og her kommer et morsomt apropos: Den britiske musikkavisen New Musical Express hadde en gjennomgang av plater av norske artister i 1974, med nådeløse slakt av både visesangere og rockeband, mens lyden av Undertakers Circus vakte oppsikt. Greni var spesielt begeistret for konklusjonen: «Kanskje de også har noe å si, siden de synger på sitt eget språk». Det hører også med at Undertakers igjen ble lovprist i britiske toneangivende magasiner da «Ragnarock» ble nyutgitt, denne gangen i Mojo og The Wire.

Undertakers Circus hadde virkelig mye å melde. «Tekstene på Ragnarock» er det man pleide kalle «sterkt samfunnskritiske». «Menuett Silikose» kritiserte kapitalistisk utbyggertrang fra et miljøperspektiv. Låten var opprinnelig ordentlig progrock i tre satser, og i den siste satsen hadde gruppa lagt inn åtte takter fra selveste «Internasjonalen». Den ville ikke plateselskapet Polydor ha med på albumet. De fikk beholde den på B-sida på en singel, som altså tvert imot all vanlig praksis er lenger enn albumversjonen. Den første satsen har vi derimot ikke hørt. – Den var så komplisert, så den fikk vi aldri til å spille, ler Greni.

A-sida på denne singelen kom til å forstyrre lanseringen av «Ragnarock». «Riil Køntri Mjusik» var ikke hentet fra albumet, men den ble nr. 2 på Norsktoppen. En løssluppen harselas over countrymusikkens stilling i landet generelt og i NRK spesielt, oversatt fra Lovin’ Spoonfuls «Nashville Cats». Den ga nok mange et litt galt inntrykk av hva Undertakers sto for.

– Vi vokste opp i countryland, på Romerikes vide sletter, med musikken til Buck Owens, Kurt Foss og Reidar Bøe, forklarte Greni.

– Og så ble vi kritisert for å lage en doo wop-sang av Rudolf Nilsens tekst «Arbeidsløs jul igjen». Noen mente det var smakløst. Vi ble altså sensurert for å spille «Internasjonalen», og mislikt for å brukte en gammel amerikansk musikktradisjon på Rudolf Nilsen. Der skulle det bare være nylonstrenger og alvorlige menn. Vi falt mellom alle stoler, Vi hadde så mye inspirasjon. På konsertene spilte vi alt fra Desmond Dekker til Osibisa, fortalte Greni.

Vi nevner gjerne igjen at Thor Greni er faren til Øystein Greni i Bigbang. Han tok Undertakers’ «Nettenes prinsesse», og gjorde den til en av favorittene i Bigbangs repertoar, som «Long Distance Man».