Hun er i en klasse for seg

Hun kom fra Canada til det legendariske musikkmiljøet i Lauren Canyon-forstaden til Los Angeles i 1967. Med en overtalende stemme klar som vann, og et gitarspill som allerede her var mer avansert enn i alminnelig visesang, med stemminger som hun hadde funnet på selv og som ga henne en helt egen klang. Det fortelles at Eric Clapton satt og hørte på henne under en hagefest like etter innspillingen av debutalbumet, stum av forbauselse over gitarteknikken.

Les også: Hyller Joni i Operaen

De første platene fikk ikke den store oppmerksomheten. Judy Collins gjorde suksess med sin versjon av «Both Sides Now», men det store gjennombruddet for Joni Mitchell selv kom i 1970. Med albumet «Ladies Of The Canyon» og singelen «Big Yellow Taxi», en evig aktuell sang om å asfaltere paradiset for å lage parkeringsplasser.

Albumet «Blue» fra 1981 står som et høydepunkt, ikke bare i Joni Mitchells historie, men i hele pophistorien. Full av fantastiske, åpenhjertige betroelser. Etter «Blue» kom albumene som gjorde Joni Mitchell til en av de mest populære sangerne i USA i noen år, «For The Roses» og «Court And Spark». Også «The Hissing Of Summer Lawns» ble godt mottatt av et stort publikum, men denne gangen var det kanskje ikke alle som forsto hva de kjøpte. Nå begynte Mitchell nemlig å bli dristig. Hun flørtet med jazzmusikken og skapte en helt egen atmosfære rundt seg. Som ble videreført på det like store mesterverket «Hejira». Og som til slutt ble tatt helt ut på «Don Juan’s Reckless Daughter». For ikke å snakke om «Mingus». Der forhenværende ung og følsom visesanger tolker låter av jazzlegenden Charles Mingus. Man synger ikke «The Wolf That Lives In Lindsey» rundt leirbålene, men det er fantastisk å høre på likevel.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Musikerne rundt henne begynte å bli sånne som Wayne Shorter, Pat Metheny og Herbie Hancock.

– Det ble anbefalt meg tidlig i karrieren å jobbe med jazzmusikere. Det er noe med at øst møter vest i harmoniene mine. Rockemusikere var ikke i stand til å spille mine rytmer og harmonier, sa hun i et intervju med Nye Takter mange år senere, i 1988. Det kan virke noe snobbete, men hør på platene og forstå hva hun mener.

– Det finnes ikke gale akkorder, sa Joni Mitchell til Nye Takter.

– Gleden ved å oppdage noe nytt er fantastisk. Men jeg blir frustrert når musikere sier at det ikke finnes noen melodi her. Jeg har hatt en helt unik frihet i denne businessen jeg er en del av. Ingen interiørarkitekt har fortalt meg at «sånn bør du ha det».

Joni Mitchell ga ut 19 album fram til «Shine» i 2007. Samme år fik Herbie Hancock Grammy-prisen for årets beste album for «River: The Joni Letters», der han tolket sangene hennes samme med en rekke prominente gjester – og Joni Mitchell selv.

Joni Mitchell ble rammet av et hjerneslag i mars 2015, men kom relativt raskt til hektene igjen. I 2016 ble hun observert offentlig for første gang etterpå, på en konsert med Chick Corea. Tidlig i sommer ble det publisert et fotografi av Joni Mitchell og James Taylor som omfavner hverandre etter en konsert med sistnevnte i Hollywood Bowl. Dette er årets fineste bilde.