Mann for sin kråke

– Nå er vi i en tid der man som artist kan gjøre nesten hva som helst. Jo rarere du gjør ting, jo mer liker folk det.

Han har et behagelig og avslappet vesen, Kai Gundelach (ja, det er et ekte etternavn, og stammer visstnok fra en perifer tysk slektning). Men som artist har han stanget som en vær, hardt inn i atmosfæren vi kaller musikkbransjen, og traff spikeren på første forsøk.

Hans andre singel, «Spiders», hadde så vidt nådd nettets plattformer før ingen ringere enn Pharrell Williams spilte den på sitt radioshow «Othertone» på Beats 1. Ikke lenge etter kom hans selvtitulerte debut-EP, i mai 2016, noe som også gjorde ham nominert til Spellemannsprisen for beste popsolist, før han senere samme år fylte Øyafestivalens nest største scene, Sirkus, til randen.

Han er ikke bare signert på det norske labelet U Ok?, På LA-baserte Terrible Records, er han i selskap med artister som Solange, Twin Shadow, Blood Orange, Porches og Kindness, kom han i år med sin første fullengder, «Baltus», til varme mottakelser her hjemme.

Les også: En stor følsom stemme

Øya-gjensyn

Gundelach kan ikke klage der han sitter inntil en husvegg, i ly fra energi-utsugende sol, og spiser sin ferske yoghurt med müsli og appelsin.

Etter en større lanseringsturné i det store utland som han beskriver som «gikk ganske bra», venter nå festivalsommerens spillejobber i Norge. Det innebærer et gjensyn med Øyafestivalen, før Pstereo helga etter.

Som ganske fersk artist synes han det er en del å lære seg.

– Man setter seg mye mer inn i alt. Man holder konserter, og gir ut låter, og plutselig sitter man og fører regnskap og har et AS. Sånne ting. Det er en hel pakke med ting.

Men logoen har han laga selv.

– Det er min gamle tag. Det er en bipolar smiley. Jeg er en bipolar fyr.

Les også: Øya-aktuelle Virkelig - Jern i ilden, men forsatt storbyangst

Fete fugler

Han er ikke akkurat fremmed for å eksplisitt skildre sitt indre følelsesliv, noe som allerede gir seg til kjenne på åpningssporet «Duck Hunting». Det er heller ikke tilfeldig at debutalbumet har blitt oppkalt etter ei kråke som bodde i treet i hagen hans.

– Kråker vet jeg er symbolet på død og fordervelse, og videre på melankolien. Jeg synes det er så fint at man kan ha dyr som symboler på sånt. Kråker er veldig fete fugler òg.

Pinlig berørt

Men så mye mer gjennomtenkt er det ikke, det at flere fjærkre går igjen på albumet.

– Jeg tror ofte at ting en musiker skaper er tilfeldig. Men går du inn på songmeanings.com og søker på Bon Iver, er det mange som tolker tekstene hans veldig langt. Mens han har kanskje bare sittet og vært fjern og funnet på noe.

Men det er det som er litt kult òg, at med en gang man slipper noe ut i verden, så eier man det plutselig ikke helt selv lenger, fordi andre begynner å tolke det på sin måte. Jeg gjør det også med annen musikk, legger min betydning i det. Men med en gang en person sier til meg at «den låta di betyr så mye for meg, blablabla», så blir jeg så pinlig berørt. Det er en teit følelse å ha, men det er ikke så lett å gjøre noe med det. Jeg har det i hvert fall sånt. Jeg synes det er fint, men også litt pinlig.

Følg Dagsavisen på

[ Facebook ]

og

[ Twitter ]

!

Kleint tema

Ambivalent forhold har han også til temaene han selv behandler. Å synge om depresjoner og ensomhet synes han ikke akkurat er tabubelagt.

– Det verste er at jeg synes det har blitt det motsatte. Det er det som er litt kleint. Nå skal alle på en måte snakke om sånne ting. Jeg har ikke snakket så mye om sånne ting før. Jeg har ikke noe imot å si det, hvis noen spør. Men jeg roper ikke rundt at jeg er bipolar. For det sier ikke så mye.

Dessuten mener han det først og fremst er veldig kjedelig å være deprimert, og bruke det i skriveprosesser.

– Man får ikke gjort så mye med det, der og da. Man skriver kanskje noe greier man synes er jævlig dårlig når man er deprimert. Man har ganske lav selvtillit, og man klarer ikke å bedømme om noe man lager er bra eller dårlig. Man synes alt bare er dårlig.

Det er kanskje først etterpå at han kan endre mening om noe han har skrevet i deprimert tilstand.

– Det gjelder flere av låtene på det albumet her. Jeg syntes først det jeg hadde skrevet var bra, da jeg hørte på det etterpå. Men jeg er uansett en veldig følsom person, så selv om jeg ikke er deprimert, vil jeg tro det alltid blir til at det handler om følelser uansett. Jeg liker i hovedsak melankolsk musikk best. Feelgood er jeg ikke så glad i. Men jeg er ganske glad til vanlig.

Om få uker spiller Kai Gundelach på Øyafestivalens Sirkus-arena. Foto: Ida Madsen Hestman

Fysisk elektro

Han synger om ensomhet, men tekstarbeid trives han også best med å gjøre alene.

– Jeg er ikke noe flink til å skrive tekst sammen med andre. Har vært på en del «song camps», der man jobber med låtskrivere, og folk smeller jo bare ut ting, de bryr seg ikke så mye om at folk synes teksten er dårlig; «sitting here with my morning coffee» … Det er ikke min type måte å jobbe på, egentlig. Jeg er veldig glad i Kjell Askildsen, og han skrev vel et par setninger om dagen. Jeg er litt mer der. At det er gjennomtenkt det man synger om.

Gjennomtenkt er også Gundelachs estetiske univers. Han liker å jobbe med fysiske instrumenter. Uttrykket lyder dermed litt 80-talls, men også varmere, synes han, fordi synthene han bruker er fra den tida.

– Jeg tror jeg blir mer inspirert av å jobbe med analoge instrumenter. Jeg kjøpte meg nettopp en trommemaskin, og da ble jeg veldig inspirert, fordi det er nytt for meg å jobbe på den måten. Jeg tror det alltid er bra å utfordre seg selv med noe nytt, som nye instrumenter, eller nye måter å jobbe på – eller nye folk, for å holde seg inspirert. Det er ikke alltid man er inspirert i det hele tatt.

Nå om dagen jobber han lite med tekst, og bare med instrumentale ting, og synes det er veldig inspirerende.

– Da kan det hende at jeg skriver vokal og heller har det på til slutt, enn å bruke det som utgangspunkt. Nå om dagen finner jeg like mye inspirasjon i gamle depresjoner og kjærlighetssorger, som i bare det å lage ting.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Friske bein

Men i dag sitter Gundelach og medprodusent Pål Ulvik Rokseth (også kjent fra Hubbabubbaklubb) nedi en kjeller i Oslo i sommervarmen og har det varmt, og tilpasser låtene til de skal framføres på Øyas Sirkus-arena. Som siste act onsdag kveld, spiller han samtidig som Arctic Monkeys, men han tror det skal gå helt fint.

– Det blir ikke nødvendigvis så mye mer klubbete, men vi tilpasser det litt.

– Hvordan er det å for andre gang være på plakaten til en festival du tidligere drev og snek deg inn på?

– De snikegreiene var litt for gøy. Jeg har alltid vært tiltrukket av litt sånne skumle ting. Gjøre rampe-ting. Jeg tror ikke det er lett å snike seg inn nå lenger. Eller kanskje hvis man har unge, friske bein, så klarer man det.

Selv fikk han god bruk for unge friske bein et år The XX spilte en av de siste konsertene på Øya da festivalen fortsatt holdt til i Middelalderparken.

– Da begynte de å fjerne gjerder og sånn, og vaktene bare sto med armene i kors på en lang rekke. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å se dette fra gratisbrua, men det ble litt dårlig opplevelse, så jeg tok bare løpefart forbi de vaktene. Og de løp etter, langs strandkanten der. Hadde tre etter meg. Jeg løper ganske fort. Eller, i hvert fall den gang. Men jeg kom inn, rett inn i crowden. Av med T-skjorta, så de ikke så meg, og så den konserten. Det var helt konge.

Les også: Naboer reagerer mot ny Øya-kontrakt

Ganske full

Men det å se konserter som publikummer etter at man begynte å holde konsert selv, er ikke like kult lenger, synes han.

– Man står bare og tenker på tekniske ting og sånn. Jeg er egentlig veldig glad i å gå på konsert. Jeg drar på noen konserter fortsatt, men før dro jeg på masse festivaler. Roskilde og sånn. Men når man driver med det selv, er det som man mister litt av den oppriktigheten og uskyldigheten som publikummer, og det er kjipt.

Faktisk snikstarta Gundelach sin sangdebut som publikummer på Rockefeller, før han overhodet visste at han skulle bli artisten Gundelach. Det skjedde under en Phoenix-konsert i 2009, da de franske mennene dro opp publikum på scenen under sitt siste nummer.

– Jeg likte veldig godt Phoenix, og vi var mange på scenen. Jeg var ganske full og skulle vel opp til den der mikrofonen da. Og jeg smalt til. Men det var ikke så verst, heller. Tror jeg.

Se også alt om Øya 2017