Nye takter

A-ha vant på rutinen

A-ha kom med den største konserten i historien til Kongsberg Jazzfestival. Kanskje ikke den beste, men alle fikk vel akkurat som forventet.

4

KONSERT

A-ha

Kongsberg Jazzfestival

Aldri har så mange som 12.000 vært på konsert på Kongsberg før. Jeg var skeptisk til hvordan dette skulle gå, med enda flere mennesker inne på dette torget enn da Kygo var her for to år siden. Men A-ha har et voksent publikum som oppfører seg ordentlig, og bidro til trivsel heller enn kaos på området. Alt lå til rette for en god kveld.

Konserten begynte med «Cry Wolf», med en noe skingrende industriell arenalyd. Men stemningen var upåklagelig, og allerede i «The Blood That Moves The Body» hørte vi at det gikk seg til, og kom til å bli bra.

Etter de mer sofistikerte akustiske konsertene sine i vinter er A-ha tilbake i fullt arenaformat. Arrangøren og altmuligmannen Lars Horntveth er ute av besetningen, men ellers er bandet det samme, komplett med strykertrioen. Som imidlertid ikke kommer helt til sin rett lenger i dette formatet.

A-ha reiser rundt med et sett tilpasset et ekstra bredt publikum. Halvparten av sangene er fra deres to første album. Tar vi med det tredje albumet er to tredjedeler av settlista fylt opp. Det gir plass til seks låter som er under 30 år gamle. Dette er riktig tenkt i forhold til de store sommershowene. Ingen grunn til å utfordre publikum unødig, ikke engang på jazzfestival. De nyere låtene er attpåtil konsentrert i den første delen av konserten, som kan oppleves som en transportetappe fram mot en bedre fest for de frammøtte.

Snart 40 år etter den spede starten, åtte år etter avskjedsturnen, er a-ha kanskje teknisk bedre enn noen gang.  De kommer med en scene med to etasjer, med gruppa selv i første, og musikerne ovenpå. For de nesten-akustiske konsertene var det avgjørende at gruppa så ut til å trives på scenen sammen. Nå står de her, langt fra hverandre, og fortsatt sliter a-ha med nærværet. De briljerer derimot med kjølig distansert eleganse.

Morten Harket er født på Kongsberg. Ekstrahjelpen Morten Qvenild på tangenter kommer også herfra, noe som gir gruppa ekstra godvilje. Ellers fri de ikke akkurat til publikum. Harket snakker knapt mellom sangene. Igjen er det Magne Furuholmen som tar seg av det seremonielle. Pål Waaktaar-Savoy trenger ikke å si noe.  Han har sin egen aura av cool.

«Crying In The Rain» tok konserten inn i en fase med mer kjent stoff. Et skylag over byen bidro til at det faktisk begynte å skumre tidlig i konserten, slik at scenelysene skinte og kontakten med scenen ble litt bedre. Da kunne Magne Furuholmen oppfordre folk til å lyse med mobiltelefonene sine i «Stay On These Roads». Pål Waaktar-Savoy spilte en episk gitarsolo i «Minor Earth Major Sky». «Train Of Thought» begynte å rulle saktere enn vanlig, men var desto mer massiv.

«Hunting High And Low» var nær og fin, med Morten og Pål nærmere hverandre enn vanlig, men forsøket på å dra i gang allsang fikk laber mottakelse. Nå var det bare å la det stå til. «I've Been Losing You» er alltid deres beste sang.  «The Sun Always Shines On TV» satte et ettertrykkelig punktum for kvelden. Nei, vent, enda en gang blir det ekstranummer på konsert!

Først en dramatisk «Scoundrel Days», som plutselig melder seg på som utfordrer til kveldens beste sang. Så den formidable «The Living Daylights», der scenelyset skiftet til stemningsfull James Bond-silhuett. Til slutt «Take On Me», der det for første gang ser ut som alle de 12.000 på Kirketorget på Kongsberg er med på notene. A-ha gjorde det meste vi kunne vente av dem, men klarte ikke å fri seg fra ryktet om å være ganske motvillige popstjerner.