Å falle for The Fall

Av Geir Rakvaag og Bernt Erik Pedersen

I et tilfelle av sivil ulydighet ble The Fall spilt høyt i Dagsavisens kontorlandskap i morgentimene torsdag. Det var umulig ikke å bli imponert av gjennomslagskraften enda en gang. Lyden av The Fall er ikke så vanskelig som ryktet den har fått gjennom 40 år, men Mark E. Smith frontet gruppa med en kompromissløs arrogant kraft som aldri ble allemannseie. Mens Smith i noen timer onsdag kveld var Storbritannias mest omtalte navn i sosiale medier meldte Kveldsnytt bare at Elton John med tid og stunder legger ut på en tre år lang avskjedsturné. Elton John og Mark E. Smith. To diametrale motsetninger i historien om britisk popmusikk, på godt og vondt. Mest godt.

«Trender og band har kommet og gått, men The Fall, med sine kompromissløse holdninger og musikk, nekter å bukke under. Besetning og plateselskap har skiftet ofte, men Mark E. Smith fører fremdeles an». Dette skrev Nye Takter i juli 1984, da The Fall besøkte Norge for første gang. Det kunne like godt vært skrevet hvert eneste år siden, bortsett fra nå i 2018, da denne lange historien kom til sin konklusjon. Ikke helt uventet, slik Mark E. Smith hadde levd livet. Til tross for sviktende helse ga han aldri opp The Fall, men måtte gjøre de siste konsertene sine i rullestol i høst. Samtidig ga han også ut deres 32. studioalbum, «New Facts Emerge». Alltid noe nytt fra The Fall. «They are always different. Always the same», som en av bandets største og mest kjente fans pleide å si: Den legendariske britiske radiopersonligheten John Peel.

Mark E. Smith var beundret og respektert med en slags skrekkblandet fryd, selv av sine aller mest trofaste tilhengerne. Smith hyret og sparket et 40-talls bandmedlemmer, og var gift med tre av dem. I et beryktet konsertopptak fra New York i 1998 bryter The Fall ut i slåsskamp på scenen. Smith hadde et rykte som en fullstendig uregjerlig mann, både personlig og privat. Og sånn var sangene hans også.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Mark E. Smith var en av de få som var til stede på Sex Pistols’ konsert i Manchesters Lesser Free Trade Hall i 1976. The Fall oppsto i punkens gjør-det-selv-ånd med Smiths opposisjonelle innstilling til alt og alle. De delte øvingslokale med Joy Division hjemme i Manchester da de platedebuterte i 1978. Til å begynne med var de i forsamlingen av band som kunne tatt over hele verden, men The Fall skulle utvikle seg på en måte som gjorde dem store i de små. – Jeg innså hvor dårlige de fleste av bandene var. Tekstene var også fullstendig uinteressante for meg. Jeg innså at jeg kunne gjøre alt dette, men bedre, sa Mark E. Smith til Nye Takter i 1984.

Fra dette besøket gikk det 22 år til The Fall kom tilbake til Oslo, til Øyafestivalen i 2006. De spilte bare én gammel sang, resten fra sine to seneste album. «Mark E. Smith har tre tiår med kultklassikere å plukke fra, men det er ikke nostalgi det handler om for The Fall; fortiden er tilbakelagt, bare framtida gjenstår, og på Øya 2006 virker Mark E Smith og The Fall ustoppelige, som en slags urkraft som ble sluppet løs samtidig med punken og som ikke har minsket i styrke», sto det i anmeldelsen her i avisen.

«I am a 50 year old man/and I like it» erklærte Mark E Smith på albumet «Imperial Wax Solvent» i 2008. Han var blitt postpunkens Van Morrison: Hvert år nytt album, alltid like gretten, men alltid med øyeblikk av stor og delirisk poesi. Med fabelaktige tekster fylt av ugjennomtrengelig samfunnskritikk, og innimellom noen utenomsanglige utsagn som kunne teste sympatisørenes tålmodighet. The Fall kom til Oslo igjen i 2012 på Blå, og siste gang 2016 på Vulkan Arena, hvor Mark E Smith var i karakteristisk «godt» slag, igjen med nesten bare nye sanger på programmet.

De færreste klarte å følge med på aktivitetene til The Fall i årenes løp. Vi skal ikke gi inntrykk av å ha den fulle og hele oversikten selv. Hvor begynner man å høre på The Fall? Det gode samlealbumet «50.000 Fall Fans Can’t Be Wrong» ser ikke ut til å være på strømmetjenestene, men «Totally Wired – The Rough Trade Anthology» går tilbake til begynnelsen, og tar dem fem år fram i tid. Deretter fortsetter man på eget ansvar.