Nye takter

Har blitt pompøs og harry

Mikhael Paskalev var så lei av seg selv, at han trengte hjelp til å begynne å lage nye låter. Nå venter andrealbumet, et barn og Øyafestivalen.

Bilde 1 av 3

– Denne gangen er jeg mer utforskende og leker mye med estetikk og lyder. Det har blitt konseptualisert i hodet mitt for lenge siden, men man prøver å gjøre sitt beste for å komme dit. Men tekstmessig handler det mye om meg selv. Hehe.

Jean Mikhael Skaaden, bedre kjent under aliaset Mikhael Paskalev, snakker om sitt kommende album, «HEAVY». Hittil har han sluppet tre singler, «Witness», «Shotgun» og «Needles In Our Hearts».

Må svelge kamel

Førstesingelen «Witness», som Paskalev selv har regissert størsteparten av musikkvideoen til, handler om å gi slipp på alt, å gi seg hen i øyeblikket.

– Hvis du aldri gjør noe, så får du aldri utrettet noe, heller. Du må svelge den kamelen og senke skuldra, slå deg litt løs.

Det med å gjøre seg sårbar har han kjent mye på selv. Det er litt den følelsen han selv har hatt omkring å lage sin andre plate.

– Men det var også den følelsen jeg hadde når jeg bestemte meg for å stå for mye av musikkvideoen selv, i hvert fall såpass mye at går det skeis, kan jeg bare skylde på meg selv og ingen andre. Det å feile er flaut, og det kommer muligens innenifra.

Lei av seg selv

Paskalev brukte lang tid på å komme i skriveform igjen. Han var lei av seg selv på plate nummer én.

– Det er noe jeg tror er veldig naturlig. Jeg tror jeg er narsissist, men at jeg har en grense. Derfor blir jeg litt lei meg selv. Når man har turnert med samme plate over lang tid, og ikke får nok tid til å inkorporere det, så blir du litt lei.

Derfor tok det tid å begynne på noe nytt. En kompis måtte hjelpe. Så begynte ting å løsne.

Paskalev har også brukt tid på å produsere mye selv. Denne gangen er soundet noe veldig annet enn på «What’s Life Without Losers», som er skrevet med kassegitar i tankene.

– På denne har jeg skrevet mye for piano, bass og trommemaskin. Jeg trengte en ny vinkling på hvordan jeg skulle skrive. Også det endte med at jeg ble sinnssykt glad i å produsere.

Kvartlivskrise

Å få unna andrealbumet skyldes delvis også «kvartlivskrisa».

– Man nærmer seg tretti, og vil etablere seg. Man vil ha faste mønstre og må finne ut av seg selv. Det er enda et nytt stadie i det å vokse opp. Jeg tror mange får litt krampe. Folk begynner å få barn. Jeg visste jeg skulle bli far. Jeg tenkte «okey, nå skjer det ting her. Nå blir jeg definert». Skal man bli pappa, så tenker man at nå må jeg bli ferdig med alt mitt, før ungen kommer. Heldigvis stemmer det ikke, men jeg tror det er en følelse alle kan ha. Man skal være ferdig forma som mann.

Maskulin utfordrer

Dette med å være forma som mann, er ikke mindre forvirrende for Paskalev enn andre menn.

– Samtidig kan man spørre seg: Hva er maskulinitet nå? Er det det å ikke prate om følelsene sine, eller er det lov å gråte når man er nedfor? Jeg tror mange føler at det å vise hele følelsesspekteret ikke er lov. Jeg tror mange menn føler at av og til får man ikke vise sannheten.

Som barn kunne han sitte på skolen og være pottesur eller lei seg for noe, og husker at han bare kunne vise aggresjon.

– Jeg kan oppleve at selv om jeg er nedfor, så må jeg reagere aggressivt. Fortsatt. Det er veldig kleint.

– Det kan virke som du likevel forsøker å bryte med en mannlig stereotyp?

– Det er veldig i vinden, føler jeg. Men det at jeg gjør det, kom ikke av den grunn. Det kom veldig tilfeldig og naturlig.

Allerede på coveret til debutalbumet «What’s Life Without Losers» som kom i 2013, poserer Paskalev med et tungt sminket fjes med rød leppestift, eyeliner og maskara som er dratt ut, mens han klamrer seg til en naken kvinnekropp.

– Det coveret var en fin ting. Skal jeg være pretensiøs, så er det en måte å vise fram den myke siden min, å klenge meg fast på en naken dame som lurer «Er det sexy time?». Det handler mer om det feminine jeg vil holde fast i. Det er en del av uttrykket.

– Du har tenkt over at det kan fremstå sexistisk, det at du med et uttrykksfullt uttrykk klamrer deg til denne passive, nakne kvinnekroppen uten ansikt?

– Jo, selvfølgelig. Men det er intrikat. Jeg er ikke sexist. Men jeg liker en damekropp for det. Og jeg holder henne verken passivt eller seksuelt, spør du meg. Jeg holder henne som om jeg trenger henne. En voksen mann som har grått, og har på seg sminke, på knærne, som blir holdt omsorgsfullt av en kvinnekropp. Det er på ingen måte jeg som har makta i det bildet synes jeg. Det med at hun ikke har ansikt mens jeg har det, handler om mange ting, men mest om at det er jeg som har laget plata, og det kan være greit å linke et fjes til musikken i vinylbutikken.

Særere

Paskalev har ikke gått lei den tvetydige siden sin. Det har vært mange tolkninger av gay pride i musikkvideoen til «Witness».

– Jeg er minst like glad i den tolkninga. Det er lov å være glad i en annen mann og lov å vise følelser.

– Er du deg selv, eller spiller du en karakter?

– Jeg skulle ønske hele min karakter var bygd opp rundt en fiktiv tankegang. Som Bowie som lager sin egen Ziggy. Jeg har vært veldig inne på tanken, men jeg klarer ikke det. Jeg bare føler for å være ekte og ikke tilgjort, men ... Nå ble jeg nesten usikker selv. Jeg er jo også ganske tilgjort på den nye plata. Som en slags forlengelse av hva jeg føler meg til tider. Man må jo søke etter ytterpunktene for å få til noe interessant. Bowies ytterpunkt er bare mye lenger ute enn mine. Ergo, han er definisjonen av interessant.

Det er kanskje noe i det dynamiske i Paskalevs tankegang, for estetikken endrer seg også underveis på den kommende plata. Men det han har laget nå, er mye smalere enn det han har laget før, påstår han.

– Jeg har alltid skrevet mye om babes og biler. Ikke at jeg har skrevet en eneste låt om biler, men typisk harry–aktige ting. Nå kan jeg se en tydelig drøfting av meg selv i en ny plate. «Hva holder jeg på med? Skal jeg skrive enda en låt om det der?» Jeg drøfter mer, jeg ser meg selv litt utenfra. Og så er den nye plata litt harry.

– Hva er harry? Det kan virke som et negativt ladet adjektiv?

– Det er litt som å smake på en skikkelig muggen ost, og etter hvert synes man det er godt. Det er litt pompøst og overdådig, men med vilje. Det kan strekke seg bort mot Eurovision, om du setter det på spissen. Ta Fleetwood Macs største svisker: Først var det litt vel mye, syntes jeg, men nå er det det fineste jeg vet. Tom Petty er veldig harry! Men nå kan jeg sette pris på ham. Så jeg har laget en plate som jeg selv setter pris på. Og folk kan lukte på en mils avstand om jeg lagde den plata «harry» med vilje, eller om det kom innenifra. Man må bli harry for å lage harry musikk. Jeg er harry.