Det gode singellivet

En diskusjon om hvem som er det beste bandet fra Manchester omfatter navn som The Hollies, Joy Division/New Order, The Fall, The Smiths, Stone Roses, Oasis, kanskje ikke like ofte New Fast Automatic Daffodils, og Bee Gees forlot byen før de kom ordentlig i gang. I dag stemmer jeg på Buzzcocks. «They’re way ahead of everyone else in Manchester», sier kraftsenteret Tony Wilson, i Steve Coogans skikkelse, i filmen «24 Hour Party People», under konserten til Sex Pistols i Lesser Free Trade Hall i juni 1976.

Denne smått legendariske hendelsen er åpningsscenen i «24 Hour Party People», om musikkmiljøet som vokste videre i byen etterpå. Som så mange andre sagnomsuste konserter er det litt omdiskutert hvem som virkelig var der, men Pete Shelley og Howard Devoto er udiskutable. De arrangerte konserten, og de var allerede The Buzzcocks. Måneden etter var de klare til å spille selv, og satte opp en ny konsert med Sex Pistols i hjembyen, slik at de kunne være oppvarmingsband.

The Buzzcocks ga ut EP-en «Spiral Scratch» i januar 1977. Et herlig uttrykk for den nye tida med låter som «Boredom» og «Breakdown». Howard Devoto sluttet fort, først og fremst fordi han hadde en eksamen i filosofi å tenke på. Etter en stund startet han gruppa Magazine. De andre klarte seg utmerket videre. Med Shelley i spissen fortsatte The Buzzcocks å gi ut en av de mest treffende singelrekkene i britisk pophistorie.

Når det kommer til The Buzzcocks tenker jeg ofte på hvordan det egentlig er med alle de artistene som vi synes var best før, og ikke når opp til gamle kunster lenger. Fortsatt hender det at noen skal snakke om en Buzzcocks-artikkel jeg skrev i Nye Takter i 1980, som de hevder ble det beste jeg noen gang fikk gjort, og aldri har vært i nærheten av siden. Dette gjelder omtalen av samlealbumet «Singles Going Steady», som introduserte mange for den formidable rekken av singler som gruppa ga ut fra 1977 til 1979. Hvis den var så bra kan jeg like godt bruke litt av den om igjen:

«Jeg har en privat skala for å måle hvilke navn som skal plasseres på lista over tidenes beste singelartister. For å komme med må man ha gitt ut tre store singler på rad. Dette er ikke så lett som det høres ut til. For i 70-årenes første del var det ikke så mange som kvalifiserte seg, tre-fire navn kan jeg tenke meg, med Roy Woods Wizzard på topp ettersom de klarte å lage hele fire toppsingler eter hverandre. Etter 1977 har det selvsagt gått raskere unna. The Sex Pistols lagde tidenes sterkeste trekløver, og navn som The Clash, X-Ray Spex, Generation X (vurderte å utelate dem i 2017), The Clash, Sham 69 og The Jam fulgte på. The Undertones’ første tre var nesten like sterke som Pistols’, og The Adverts opphøyde seg selv til Roy Woods status med fire strake klassikere. I løpet av 13 måneder, fra oktober 77 til november 78 ga Buzzcocks ut seks singler som kvalifiserte til plassering på lista. De to neste var ikke stort snauere».

Disse åtte ble til slutt samlet på «Singles Going Steady». To av dem var to minutter lange, bare de to siste bikket så vidt tre. The Buzzcocks er først og fremst kjent for den femte av dem, kraftpopklassikeren «Ever Fallen In Love (With Someone You Shouldn’t’ve)». Før denne kom, i rask rekkefølge, «Orgasm Addict», «What Do I Get», «I Don’t Mind» og «Love You More» (den aller beste), og etterpå «Promises». Der den andre sida med «Lipstick» var enda sterkere. Mens Devoto ennå var med i gruppa kom Pete Shelley over et av tidens flotteste gitarriff. Devoto ble så imponert at han fikk den med seg videre til Magazine, og lagde «Shot By Both Sides» av det samme utgangspunktet. Siden fant Shelley ut at han ville bruke det selv, og slik ble «Lipstick» til.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Å høre igjen Buzzcocks gjør det rart å tenke på at de var en del av en fryktet punkbølge. De låter så omgjengelig snilt 40 år etter. De var heller ikke opptatt av de samme spissformulerte slagordene som mange samtidige band, men holdt seg til de forsmådde kjærlighetssangene som hadde preget popmusikken i to tiår før. «Vi liker å være raske og umiddelbare. Vi vil at selve låt-kjernen skal identifiseres så lett som mulig», fortalte Pete Shelley i et intervju med Nye Takters Jan Arne Handorff. I Nye Takter var vi senere også glade i LP-sporet «Moving Away From The Pulsebeat»

Ikke nok med at sangene til Shelley strålte – singlene til The Buzzcocks kom i omslag som skinte lang vei. Designbyrået Assorted Images satte standard for design de kommende årene. Tilbake til Nye Takter 1980:

«Det er vise tradisjoner forbundet med Buzzcocks-singlene. Alle er kommet ut i små omslag som truer med å rive øyene i stykker med sine utrolige fargesammensetninger og utradisjonelle grafiske illustrasjoner. Fargekontrastene på coverne går alltid igjen på etikettene, som viser at hver plate har en A-side og en side 1. Likevel er det side 1 som er ment som hovedlåt, den som blir spilt på radio og kommer på Top Twenty. Og et viktig poeng til: Buzzcocks-singlene dukker aldri opp på vanlige LPer senere. De gir ut én singel fra hver LP, etter LP-utgivelsen, slik at ingen blir lurt». I ettertid har jeg hørt om vennskap har gått i stykker på grunn av uenighet om coveret var en del av transaksjonen da et eksemplar av «Ever Fallen In Love» skiftet eier.

The Buzzcocks ble en av de første gruppene som spilte i Oslo i vakuumet som oppsto etter Sex Pistols’ herjinger. I mars 1979 kom de til Club 7, «kort og konsentrert – og desto mer glimrende. Sprutende energi, ekstremt konsis og rett-på økonomisk», som Jan Arne Handorff skrev i Nye Takter. Momentumet kunne ikke vare, og gruppa ble oppløst i 1981. I 1989 kom de sammen igjen, og siden har de fortsatt å spille. Det foreløpig siste albumet, «The Way», kom i 2014.

Siste ord om «Singles Going Steady» ble sagt i 1980: «Tidenes sterkeste og mest relevante samleplate (...) Om du ikke går til anskaffelse av denne plata er det bare én ting som kan redde deg fra å stå igjen som verdens største tosk, og det er å få tak i alle åtte originalsinglene, som ikke er så vanskelig. Og det er kanskje ikke så dumt heller. For det er jo mest gøy med singler, ikke sant».