Bylarmlivet går sin gang

Bylarm 2017 begynner på topp. Med Sigrid Raabe, som trakk seg fra Bylarm for tre år siden fordi hun ville gjøre seg ferdig med skolen først. Hun er veldig klar nå, og kommer med et forhåndsoppstuss som er en stjerne verdig. Alle skal se henne, på et helt fullsatt Rockefeller. I den lange køen utenfor blir jeg stående foran Aurora, som gleder seg til å bare oppleve Bylarm, uten å opptre selv for en gangs skyld. Det er vanskelig å forestille seg situasjonen unge artister er i når de kommer til Bylarm, unge og uerfarne, og står foran fullsatte store konsertsaler for første gang.

Fallhøyden er tross alt enorm. Sigrid blir introdusert av ingen ringere enn Jo Nesbø, som tilfeldigvis har kjent til henne i mange år allerede, som en artist som med store ambisjoner, som begynte å lage musikk bare for seg selv, og ender med å appellere til veldig mange andre. «Steike» roper Sigrid når hun møtes av jubelbruset, og det er rørende å se hvor genuint overveldet hun er over mottakelsen. Som er vel fortjent, etter en konsert som bare har én sang publikum kjenner fra før, «Don't Kill My Vibe». Selv om den kommer helt til slutt har viben vært god hele den lille halvtimen hennes.

Aurora og Sigrid har samme manager. Mens vi venter på konserten snakker jeg litt med denne Geir Luedy, som før var «kjent fra Chocolate Overdose», men som manager nå har gitt Bylarm noen av festivalens største sensasjoner de siste årene. Jeg spør ham, liksom bransjerutinert, om hvem som blir den neste store, men han synes han foreløpig har nok å gjøre med Aurora, Sigrid og fjorårets gjennombrudd DePresno.

Fra samme management, Made, kommer Mikal Telle, som også har stått bak sin andel av de beste nye fra Bergen gjennom hele Bylarm-æraen. Vi spisser ørene når han mener at gruppa 9 Grader Nord er mest spennende akkurat nå. 9 Grader Nord har beliggenhet på Mono denne kvelden, men er også breddegraden til Sri Lanka, der søstrene Mira og Dipha Thiruchelvam har sine røtter. Førstnevnte fikk NOPA-pris for unge lovende låtskrivere rett før de gikk på scenen. De har en særegen egen blanding av tradisjonsmusikk og modernitet, og en intens tilstedeværelse på scenene. Dette vil vi høre mer av. Dette får vi høre mer av.

På den korte tida og veien mellom Rockfeller og Mono rakk vi å få med Strange Hellos på Sentrum Scene. Forhåndsomtalt som «den store monumentale poplyden» på disse sidene. At den var så stor var vi ikke forberedt på. Med fire gitarister i rekkene er det mye lyd å holde styr på, litt ufrivillig ugjennomtrengelig til å begynne med, men etter hvert kom den gode følelsene til sin rett. Medlemmene kommer blant annet fra gruppene til Aurora og Silja Sol, de har egentlig ikke tid til å være et eget band, men burde tenke litt på seg selv også framover.

Nå hadde vi sett tre gode konserter. Det hadde gått én time av Bylarm 2017. En herlig, hektisk halsing rundt fra klubb til klubb. Etter to timer til har vi sett Pikekyss gjøre sin «unge, lovende»-avdeling med stor hell, til tross for at de bare har vært sammen med sin nye sanger i to uker. Opp bakken (kondisjonsprøve også, dette) på Gamla er det stappfullt med spente tilhørere foran Mugisho, som lager liv og røre, og også fikser de mer følsomme stundene innimellom.

Det vi ikke fikk sett var Astrid S sitt akustiske sett i Kulturkirken Jakob, der det som ventet var så fullt at ikke hvem som helst fikk slippe inn. Dagsavisen kom seg i kirka til slutt, da Amanda Delara sang fram mot midnatt. Stemningen var tett og intens. Hun ble akkompagnert av to strykere og to andre musikere, en stor stemme over en hypnotisk blanding av pop, hip hop og litt reggae. I minuttene fram mot midnatt fikk vi bekreftet at hennes «Paper Paper» blir en av årets fineste Bylarm-låter.

Dette var bare begynnelsen av Bylarm 2017. I kveld ser vi fram til at fem av dem Dagsavisen hadde størst forventninger til spiller samtidig, klokka 22. Det er fristende å prøve slå vår personlige rekord, og høre i hvert fall fire av dem i løpet av en halv time. Sånn er det når Bylarmlivet går sin gang, enda en gang.