Dessertgenerasjonen tar for seg igjen

5

Squeeze

«Cradle To The Grave»

Caroline/Universal

5

Joe Jackson

«Fast Forward»

Sharp Practice

Joe Jackson og gruppa Squeeze var blant de beste formidlerne av perfekt erkeengelsk popmusikk på slutten av 70-tallet. Begge hørte til den nye bølgemusikken, men var litt for tradisjonelt flinke til å bli anerkjente i den mest tidsriktige delen av det nye uttrykket. Mens andre lagde postpunk ble noen fort voksne. At Squeeze og Joe Jackson nå gir ut plater samme uke er en pussig tilfeldighet. At begge er blant høsten høydepunkter er nesten ikke til å tro.

Både Joe Jackson og Squeeze har holdt det gående helt siden de var de nye store, om ikke i veldig høyt tempo. Det nye albumet til Squeeze er deres første med nye sanger på 17 år. Joe Jackson er med oss igjen for første gang på sju. Det kan høres ut som de har spart på kreftene, og ventet til de hadde et godt utvalg av eksellente låter som tåler sammenligning med storhetstiden. Likevel er det ikke de store overskriftene rundt disse utgivelsene. Aldersaspektet er nådeløst i popmusikken. Joe Jackson går rett til kjernen av problemet i åpningslåten «Fast Forward». Her går mange rundt og føler seg for gamle, mens en ny generasjon ønsker at de var født i en annen tid. Ikke så lett å si hvem som er mest misunnelige på hvem:

«And it’s always the old guys bitching about the young guys growing beards

and turning into sissies or something

While they try to hold back time

As if that isn’t weird

Meanwhile the young guys are waiting for respect

When all they want to be is cool calm and collected

Just as if that isn’t strange».

Jackson har beholdt sin suverene teft for gode melodier. Når han er ferdig med denne situasjonsbeskrivelsen kommer sanger som «If It Wasn’t For You» og «A Little Smile» som er så fengende som popmusikk blir i år. Albumet er for det meste pianobasert, og Jackson både føler seg forsiktig fram på tangentene eller hamrer løs, alt ettersom. Albumet er langt, et dobbeltalbum ville det vært med 16 låter, spilt inn i New York, Amsterdam, Berlin og New Orleans, med fire besetninger. New York-delen med Bill Frisell, Brian Blade, Graham Maby og ikke minst Regina Carter på fiolin er spesielt imponerende. Dette med geografien hadde vi likevel neppe lagt merke til hvis vi ikke hadde fått det fortalt. Selv ikke når han etter hvert kommer til New Orleans, og avslutter med «Ode To Joy», der han virkelig spriter opp Beethovens niende uten at det høres dumt ut.

Sangene på det nye albumet til Squeeze er laget til en TV-komedie om oppveksten til den britiske TV-personligheten Danny Baker, noe vi heller ikke hadde lagt merke til uten videre informasjon. Chris Difford og Glenn Tilbrook fortsetter å lage sanger som høres ut som små eventyr hver for seg. De var eksperter på å gjøre det hverdagslige til store høytider, i sanger som «Up The Junction», «Labelled With Love» og «Tempted». Også de er helt innforstått med årene som har gått. Mange av sangene ser tilbake på formative år fra et voksent perspektiv.

Squeeze har alltid hatt et sterkt soulelement, og stemmen til Glenn Tilbrook evner fortsatt å ta en sang til nye høyder ved å strekke seg litt ekstra. I «Haywire» kommer en av de aller største Squeeze-stundene gjennom tidene. Flere av sangene blir forsterket av entusiastisk gospelkoring, uten at Squeeze skjemmer seg ut. Hør også den strålende strykerbaserte «Sunny», helt på høyde med «Eleanor Rigby» og «Smithers-Jones» (for 79’ere er «Smithers-Jones» like sentral som «Eleanor Rigby»), om «the generation game of life».

[ Les flere anmeldelser på Dagsavisen.nos Nye Takter-seksjon ]

Ei formidabel rekke av de mest banebrytende navnene fra 1979 har kommet med nye plater i det siste: John Lydons PiL, Wire, The Fall og Gang Of Four, vi kan ta med Paul Weller (The Jam) og New Order (Joy Division) også. Faren ved å ha vært veldig grensesprengende i sin tid er at det blir veldig slitsomt å sprenge grensene om og om igjen. Squeeze og Joe Jackson ble aldri så genierklærte som noen av disse, men tar igjen mange år etterpå. Ved å perfeksjonere kunsten å lage gode låter, og demonstrere for hele verden at det går an å bevare trioen på spenstig popmusikk, selv om alminnelig pensjonsalder nærmer seg. På samme måte som Graham Parker & The Rumour ga ut et fint album på forsommeren som nesten ingen har hørt. At noen av disse skal lage plater som blir anerkjent på høyde med nyere artister er lite sannsynlig. Å høre på Squeeze og Joe Jackson i 2015 får heller være en utsøkt dessert for dem som makter å forsyne seg av hele menyen.