Her, der og everywhere

«Will you still need me/will you still feed me/When I’m 64» sang Paul McCartney i 1967. Nå har han nettopp fylt 73, og er på vei til Norge igjen. Fortsatt er det mange nok som synes at de trenger ham. Paul McCartney er, for å bruke et annet gammelt uttrykk, her, der og everywhere. Turneen Out There hadde premiere i Brasil i 2013, omfatter 85 konserter og er så langt sett av over to millioner mennesker. Billettinntektene ligger rundt en milliard kroner hittil.

Drømmen om tilbakelent familiekos i «When I’m Sixty-Four» har ikke gått i oppfyllelse. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. For Paul McCartney er ikke blitt gammel på samme måte som han trodde da han som 24-åring gjorde sangen ferdig for albumet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Utover i «When I’m Sixty-Four» ser Paul McCartney fram til å leie ei hytte på landet for seg og sine om sommeren. Vel å merke hvis de spikker og sparer og den ikke er for dyr. Ifølge Sunday Times’ siste «rich list» er Paul McCartney god for rundt sju milliarder kroner. Formuen økte med 200 millioner fra han var 71 til 72. Han gjør neppe dette for pengenes skyld. I stedet for å lene seg tilbake på «hytta» i Mull Of Kinyre i Skottland er Paul McCartney igjen ute og spiller. I ikonisk positur med Höfner-bassen, og fester som det var 1966. «When I’m Sixty-Four» har også ei linje om «wasting away», altså å svinne hen fysisk. Ser ikke sånn ut. Er det noe med den vegetarianske dietten? Det kan vel aldri være noe med «doing the garden, digging the weeds, who could ask for more»?

The Beates kom aldri til Norge, så Paul McCartneys første konsert i Norge var med gruppa Wings i Njårdhallen i 1972. Da hadde han ikke turnert siden 1966, men hans nye gruppe reiste Europa rundt i én buss, og gjorde konserter for et publikum som ofte var skuffet av mangelen på Beatles-favoritter. Ingen av dem sto på programmet på den første oslokonserten. Gradvis tok han tilbake fortida. På trippelalbumet «Wings Over America» fra 1976 er fem låter av The Beatles kommet inn blant de 26 på programmet. Nå spiller han rundt 40 sanger på konsertene sine, to tredjedeler av settlista er gamle Beatles-nummer, så fortida kommer stadig nærmere. Ikke fordi han trenger Beatles-sangene for å overleve. Wings, og hele solokarrieren for den del, var lenge ansett som en nedtur i livet til Paul McCartney, men har fått sin rettmessige oppreisning i årenes løp. Han fortsetter å gi ut nye plater, ikke helt på høyde med «Revolver», «Ram» eller «Band On The Run», men sånn går det når man en gang har satt en umenneskelig standard for seg selv i popmusikken.

LES OGSÅ: Jazzmann Van

«When I’m Sixty-Four» er sammen med andre slagere som «Let It Be» og «Yesterday» sanger som tidlig etablerte Paul McCartney som «den blaute» i The Beatles. Dette er sanger som blir spilt langt oftere enn «I’m Down», «Helter Skelter» og «Why Don’t We Do It in The Road», som rocket minst like hardt som noe Lennon gjorde. Etterpå engasjerte John Lennon seg som opprører og fredsapostel, mens Paul McCartney med sin nye kone Linda trakk seg tilbake på landet og levde livet i ro og fred.

Litt av denne holdningen henger nok igjen. Paul McCartney er ikke bare kul. Han selger ikke ut Telenor Arena like fort som The Rolling Stones, og spilte for et halvfullt Valle Hovin sist han var i Norge. Med tanke på hvor mange som nevner The Beatles først når de skal ramse opp alle tiders favoritter kan det være litt underlig. En lang rekke TV-konserter har bekreftet at sceneshowene til Paul McCartney er energiske nok. Han kan kanskje se litt keitete ut der han står og rocker på sine gamle dager, han gjør det ikke like elegant som The Rolling Stones, og når McCartney roer ned med «Yesterday», «Let It Be» og «Hey Jude» får vi fort følelsen av å ha hørt akkurat disse sangene mer enn én gang for mye. Men sangene som kan fortone seg som kjedelige og utspilt etter alle disse årene er i mindretall.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Nå er soloalbumene hans tilgjengelige på strømmetjenestene, og det er lett å ta igjen en lang rekke 70-tallsalbum som ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som de fortjente. Paul McCartney er fortsatt i stand til å imponere både unge og gamle. I vinter kom hyllestalbumet «The Art Of McCartney», med Bob Dylan, Brian Wilson, Barry Gibb og rundt 40 andre. Da han ga ut singelen «FourFiveSeconds» med Kanye West og Rihanna tidligere i år var det noen som gjorde seg artige med å spørre hvem Paul McCartney er. Godt forsøk, men de lurer ingen. Paul McCartney er, Elvis, Stones og Taylor Swift til tross, tidenes største popstjerne.

Paul McCartney spiller også i Roskilde i kveld. Der hadde de i mange år en ordning om av alle over 50 år slapp gratis inn på avslutningsdagen. For noen år siden ble denne grensen hevet til 60. I år er ordningen opphevet. Det er ikke plass til at alle over 60 gratis skal få se en så stor og gammel helt. Sånt kunne lett føre til en ny form for eldreopprør. For som han selv sa om framtida i «When I’m Sixty-Four»: «You’ll be older too/And if you say the word/I can stay with you».