Nye takter

Stort om lite land

Ole Paus laget «Mitt lille land» til den opprivende EU-kampen i 1994. Etter 22. juli 2011 ble den en samlende ny nasjonalsang.

Nye Takters nasjonalsanger

Nr 17: «Mitt lille land» (1994)

Artist: Ole Paus

Tekst: Ole Paus

Melodi: Ole Paus

Få har laget så mange sanger som beskriver rikets tilstand som Ole Paus. Ofte med bitende sarkasme, men noen ganger også med sårbar følsomhet. Som «Mitt lille land». Hans rareste lille sang. Framført med sangeren på sitt mest inntrengende, til et sparsommelig gitarakkompagnement.

«Mitt lille land» er egentlig bare en enkel beskrivelse av geografiske forhold. «Mitt lille land/Et lite sted/En håndfull fred/Slengt ut blant vidder og fjord» sang Ole Paus i 1994. Men Paus var ikke bare full av fred i utgangspunktet. Sangen som ble en av de mest samlende i landet var opprinnelig laget i forbindelse med det mest splittende spørsmålet etter krigen: Om Norge skulle bli med i EEC/EF/EU. Sangen ble laget for organisasjonen «Fra nei til ja» foran folkeavstemningen i 1994, visstnok sponset av NHO med en kvart million kroner. Den kom ut på en egen EP, sammen med andre, noe mindre følsomme Paus-produkter, som «Sjølråderetten Fallera» (rappet av Grethe Knutsen) og «Hekken til Jakobsen», et spark bak til Senterpartiets Johan J., framført av Arve Opsahl.

Mange har derfor spurt seg om følsomheten i «Mitt lille land» kan ha vært ironisk ment. De som har spurt Paus selv har fått dette tilbakevist på det sterkeste. Vi som kjenner sangene hans godt tror han ville tatt hardere i om meningen var å være vrang. «Mitt lille land» er bare en from beskrivelse av, ja, et lite land. Helt fri for den velkjente Paus-sarkasmen. Men under lanseringen av sangen i 1994 omtalte Ole Paus nei-bevegelsen som «autoritær, selvhøytidelig, selvrettferdig og egentlig ganske farlig». «Den er en liten interessegruppe som prøver å dominere menneskenes liv», sa han til VG. Den lille interessegruppen viste seg å være et flertall av folket. Der kunne sangen endt på historiens skraphaug.

Paus laget noen år etter en TV-serie som også het «Mitt lille land» på TV 2. Der han reiste land og strand rundt på jakt etter folkesjela, og fant den både her og der. En rekke av landets fremste artister spilte inn sangen om igjen, i en kampanje for TV 2-nyhetene. Den begynte å feste seg i folks bevissthet. 23. juli 2011 la Maria Mena ut sin versjon som en reaksjon på terrorhandlingene. I løpet av ukene som fulgte ble «Mitt lille land» en sang som sto ved siden av Nordal Griegs «Til ungdommen». Framført av Maria Solheim på minnemarkeringen på Rådhusplassen, av Mena og Paus i Oslo Domkirke, av Susanne Sundfør under den nasjonale minneseremonien i Oslo Spektrum, og av Tine Thing Helset på taket av Rådhuset under ettårsmarkeringen for terrorhandlingene.

Denne uka gikk Ole Paus ut i Dagsrevyen og etterlyste holdningene fra dagene med «Mitt lille land». Lærdommen fra 22. juli 2011 er erstattet av den gamle egoismen, spesielt i vårt forhold til flyktninger, mener han. Paus donerer nå sin kanskje aller fineste sang, «Ingenting å være redd for», til Flyktninghjelpen. En stor gest fra en mann som mener så inderlig vel der han raser mot den nye regjeringen, men som foran siste stortingsvalg likevel gjorde et offentlig nummer av at han ville ha, nettopp, en ny regjering. «Mitt lille land» var et resultat av et like glødende engasjement for EU, sikkert like velment, uten hensyn til politiske realiteter. Likevel skulle det gå sangen godt, og den fikk leve lenge i landet. En sang med et åpent og demokratisk innhold, med en enkel og jordnær forståelse for hvor små vi nordmenn er i det store landskapet.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Les også: Ny serie: Nye Takters nasjonalsanger

Geir Rakvaag

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen