Den hemmelige stemmen

Anders Jektvik synger viser som er godt forankret i den norske hverdagen. Med en dyp, fyldig røst som gjør ham til en av landets fineste sangere. Og så dét gitarspillet da, og som sikkert kunne gitt ham en god karriere i seg selv. Debutalbumet var en stor suksess i fjor. Og likevel er det nesten ingen som vet hvem han er?

- Jeg har ikke vært så mye i rampelyset, sier Anders Jektvik.

- Jeg er jo ganske nedpå. Folk kan tro at jeg ikke er så entusiastisk for suksessen jeg har hatt. Jeg hopper ikke opp og med og roper hurra, men jeg er glad likevel, forklarer han. Etter fjorårets debut «Aill kjeinne aill» kommer han i dag tilbake med oppfølgeren «No som ailt er bra».

Norske talenter

Og alt ser ut til å gå bra for Anders Jektvik, bortsett fra en lei luftveisinfeksjon, samme dag som han skal tilbake til Trondheim som nominert til «Årets artist» under Adresseavisens UT-awards. I andre deler av landet har ikke medieoppmerksomheten vært like påtrengende. Debutalbumet nådde en 4. plass på VG-lista, og ble liggende der i 16 uker i fjor. Likevel har Jektvik knapt nok vært registrert i mediene utenfor Trøndelag. Navnet hans har bare stått i Dagsavisen én gang før i dag. I programoversikten for 7. desember 2012: På «Norske talenter» på TV 2 var «visesangeren Anders Jektvik, sangeren Stine Hole Ulla og danseren Navid Rezvani klare for finale». Jektvik ble nr. 2, men ser tilbake på konkurransen som en god erfaring, fordi han fikk lov til å være helt seg selv. Etter «Norske talenter» ble debutalbumet en instant suksess, og plateselskapet EMI ringte.

- Det var jo drømmen, om at jeg en dag skulle bli oppdaget av et plateselskap, forteller han

Ikke så hip

- Jeg har aldri hatt så hip musikksmak. Jeg likte Mark Knopfler, JJ Cale, Chris Rea og Kris Kristoffersen. Det har ikke vært om å gjøre å lage noe nyskapende. Jeg lager sanger ut fra det jeg opplever i hverdagen. Da blir det jo litt folkelig. Nå skal alt være «indie», men jeg kan ikke lage hip musikk. Jeg tror det begynner å bli litt in igjen med folkelig musikk. Den hippeste musikken kan lett bli litt intetsigende, mener Anders Jektvik.

Han begynte å spille gitar i sjuårsalderen. Da han var ti fikk han Fender Stratocaster.

- Planen var å bli den nye gitaristen i Dire Straits. Etter hvert var det mer som ville ut, så jeg begynte å skrive egne tekster og egen musikk, forteller han.

Gammel tradisjon

Jektvik vokste opp på Hitra i Sør-Trøndelag. Og nå kommer det morsomste: En av hans første prosjekter var duoen Melted - sammen med Margaret Berger! De to er barndomsvenner, og i dokumentarfilmen om Berger som ble vist før MGP-finalen i fjor kan vi se Jektvik luske rundt litt i bakgrunnen. Beskrevet av Berger som en litt mystisk, Johnny Cash-aktig type.

- Jeg liker å kle meg i svart, forklarer Jektvik. Man kan vel si at de to valgte hver sin musikalske retning videre.

- Hun flyttet til Oslo. Jeg ble igjen på Hitra. Det kan være noe der. Man blir jo påvirket av omgivelsene. Det var ikke bare trekkspill og vals heller, men sangene mine er vel gammel tradisjon i ny drakt. Jeg liker å holde det enkelt. Da blir det mer rom for tekstene.

På trøndersk

- I mange år har det nærmest vært en belastning å synge på trøndersk?

- Trøndersk har vært forbundet med fest. Hæla i taket og gøy på landet. Hvis du synger «det va fæst på lokkalet», så blir det festlig. Så lenge jeg kan lage tekster som er litt mer underfundige, så tror jeg folk glemmer hva slags dialekt de er på.

Det kan også tenkes at trønderrockens lettsindige rykte har ført til en reaksjon hos mange yngre musikere. Som heller har gått den stikk motsatte veien?

- I Trondheim er det viktig å ikke være «sellout». Musikken skal være avansert, den skal imponere andre musikere, og da blir det fort veldig smalt. Når jeg fortalte at jeg hadde vært med på «Norske talenter» svarte de gjerne, «vi har ikke TV». «Du har solgt deg, du», mente de visst.

Sin egen stemme

Helt til slutt må vi vite mer om den store stemmen til Anders Jektvik, den dype bassen som gir sangeren sine helt egne identitet? Hvor kommer den fra?

- Jeg var 11-12 år da jeg sang ute for første gang, «Money For Nothing» på Ungdommens Kulturmønstring i 1994. Med tynn pipestemme. Senere fant jeg min egen stemme da jeg begynte å synge på trøndersk. Det ble naturlig for meg å ligge i snakkeregisteret, den bassen høres mer troverdig ut. Til å begynne med var stemmen noen toner høyere, men så anbefalte produsenten at jeg skulle legge den lavere, og jeg var fort enig i det.

Stemmen gir Anders Jektvik tyngde og autoritet. Men er vel også med på å få ham til å høres eldre ut enn han egentlig er? Jektvik forteller om førte gang han sang for produsenten Ole Jonas Storli, som er blind.

- Jeg spurte om hvor gammel han trodde jeg var. Han mente jeg nærmet meg 60. Det syntes jeg var ganske artig.

geir.rakvaag@dagsavisen.no