Sprudlende avslutning på Verdi-året

OPERA

G. Verdi

«Falstaff»

The Metropolitan Opera, New York

Jeg tilhører menigheten som noen ganger i året vandrer til ærverdige Gimle kino i Oslo, for å se overføringer av operaforestillinger fra «The Met» i New York. En kulturopplevelse av de sjeldne. Og tiltaket er blitt en kjempesuksess. Så populært er det blitt, at det ikke bare er på Oslo-kinoene man kan oppleve dem, men operainteresserte rundt i vårt langstrakte land har etter hvert også fått anledning til å ta del i disse «operasjonene». Jeg har ikke sett alt, men du verden, så mange strålende opplevelser jeg har kunnet notere meg. Nå senest for to uker siden. Da overførte de Verdis siste opera «Falstaff». Genistreken som Verdi komponerte i sitt åttiende år. Det ble en herlig kveld. «The Met» hadde tatt sjansen på en helt ny regi. Det er ganske dristig, da New York-publikummet, som mange vil vite, er av en ganske konservativ rase. Når man attpåtil vet at det var deres uttalte darling blant regissører, Franco Zeffirellis femti år gamle konsept, som skulle byttes ut, var faren stor for tumulter i salen dersom publikum skulle ha andre meninger enn de nye som den dagen skulle vises fram på scenen. Dette med fornyelser er en vanskelig sak å takle. Jeg kan på mange måter være enig. Jeg må jo innrømme at vi har måttet svelge svært mye rart blant det vi har fått trykket ned i halsen på Den Norske Opera og ballett de siste sesongene.

Det var Robert Carsen som hadde tatt utfordringen. Carsen er en meget anerkjent regissør, som ikke er redd for å komme med nye syn på sakene. Men han tilhører ikke den mest provoserende gjengen som får herje vilt på den internasjonale scenen for tida. Han holder seg gjennomført til teksten, slik at man ikke sitter og lurer på hva som foregår. Selv om han, for eksempel, godt kan flytte handlingen fram i tid, og legge den til andre miljøer og steder. Han er en naturens mann, og forestillingene har mye skjønnhet. Hvem glemmer vel de første scenene i hans versjon av Tsjajkovskijs «Eugene Onegin»? Med alt høstløvet og den hvite dekoren. Falstaff er bygget på den frodige skikkelsen til Shakespeare som opptrer både i «Henry IV» og i «De lystige koner i Windsor». Arrigo Boitos libretto regnes som en av de mest geniale i hele operahistorien. Her var handlingen flyttet fra Elizabeth den førstes tid til sent nittenfemtitall. Altså befinner vi oss i den andre Elizabeths tidsalder, og Storbritannia er i ferd med å komme ut av krigsdepresjonen. Men her var miljø og stemning ikke smadret av tåpelige påfunn.

Musikalsk ble det en strålende aften. Med James Levine tilbake på dirigentplass, etter et par år med alvorlig sykdom. Har er så elsket i New York, og han fikk den varmeste inngangsapplaus man kan drømme om. Og orkestret ved Metropolitanoperaen må simpelthen være verdens beste. Med mulig konkurranse fra Wienerfilharmonikerne som spiller hver aften på Staatsoper i Wien. Tittelrollen, som regnes som den mest fullkomne bufforolle som er skapt, ble framstilt av en svær, røslig bamse av en italiener, Ambrogio Maestri. Egentlig et ukjent navn for meg. Flaut å si det, for jeg prøver så godt som mulig å følge med på det som skjer i operaverdenen. Så hører man at han har allerede har framstilt rollen over to hundre ganger, til tross for at han kun er førtitre år gammel. Han ble oppdaget av Riccardo Muti i 2000, og det endte umiddelbart med rollen som Don Carlo i Verdis «Skjebnens makt». Per dags dato har han elleve Verdi-roller på repertoaret.

Men det er «Falstaff» som nå anses som hans rolle, og han sammenlignes med de aller største. Det er forståelig, for han er som naturlig skapt for den skikkelsen. Både musikalsk og apparisjonsmessig. Med seg på den matineen hadde han blant andre Stephanie Blythe, som en like frodig «Mrs Quickly». Det ble et fandenivoldsk godt samspill. Nå skal det sies at ikke alle stemmene var perfekte, men Franco Vassallo som Ford var praktfull. Men det viktigste i «Falstaff», er at det musikalske ensemblespillet sitter som ei kule. Og det gjorde det. Hele forestillingen var som en nyåpnet eksklusiv sprudlende flaske champagne. Publikum var i ekstase. Om den får leve, som Zeffirellis gamle, i femti år, vites ikke, men jeg tror ikke Carsens «Falstaff» blir tatt av repertoaret med det aller første. Så er det bare å vente på at den dukker opp på DVD. Det pleier vanligvis ikke å ta lang tid når det gjelder disse forestillingene fra «The Met».