Beatles mot Rolling Stones igjen

The Rolling Stones
«Sweet Summer Sun»
Eagle/Playground

The Beatles
«On Air - Live At The BBC Vol 2»
Apple/Universal

Både Beatles og Stones feirer 50-årsjubileer på rekke og rad. For de første konsertene, de første platene, de første topplasseringene, anledningene bare kommer og kommer. Nå er det 50 år siden The Rolling Stones fikk sin første topp 20-hit, med sin andre singel, «I Wanna Be Your Man». Som var skrevet av John Lennon og Paul McCartney fra The Beatles. Mens popinteresserte kranglet om hvem som var best, Beatles eller Stones, var de to gruppene godt forlikte seg imellom. De er blitt symboler på rockens aller beste dager. Da denne musikken fortsatt var ung. Nå er den gammel. Men den låter ikke så verst likevel.

The Beatles kommer med 40 innspillinger som ikke har vært hørt siden de ble sendt på radio for 50 år siden, som ikke har vært utgitt på plate før. En ny runde opptak fra BBC fra 1962 til 1965. Vi trodde vi hadde hørt det meste som var verdt å høre på BBC-samlingen deres som kom i 1994. Den gangen med alt produsent George Martin mente det var forsvarlig å presentere fra disse arkivene. Ny teknologi gjør det mulig å gi ut enda flere spor. Dessuten skal det nye albumet være et resultat av en større kampanje, der lytterne ble bedt om å sende inn gamle private lydbåndopptak, for å komplettere rikskringkastingens egne arkiver. For også BBC slettet uerstattelige opptak, for å bruke båndene om igjen.

Vi hadde ikke hatt disse låtene om det ikke hadde vært for lisensfinansiert kringkasting, og sterke musikerorganisasjoner. For BBC spilte lite plater i programmene sine tidlig på 60-tallet. Musikerunionen hadde fått vedtatt sterke begrensninger for hvor mange timer som kunne være grammofonmusikk. For å komme på radio måtte The Beatles selv komme til BBC og spille inn sangene sine på nytt. - Vi kjørte 200 miles nedover M1 i en varebil, kom inn til London, prøvde å finne BBC, rigget opp, og spilte inn programmet. Så dro vi sannsynligvis opp til Newcastle for en konsert om kvelden, fortalte George Harrison i et intervju en gang.

Statistikken fra disse arkivene er imponerende. I 1963 var The Beatles med i 39 radioprogrammer. Den travleste dagen, 16. juli 1963, spilte de inn 18 låter på under sju timer. Mellom 1962 og 1965 gjorde de 275 innspillinger for BBC, av 88 forskjellige låter. Hvor mange band i dag har spilt inn 88 låter i det hele tatt? - Det er mye energi og sjel i dette. Vi ga alt, vi holdt ikke noe igjen, prøvde å gjøre de beste framføringene i livet, sier Paul McCartney. I BBC er virkelig The Beatles på sitt enkleste og mest entusiastiske. Sammen med de fornøyelige intervjuene som kommer mellom sangene er det som å høre gode, gamle radioprogram igjen, selv om vi kanskje ikke kommer til å spille disse platene om og om igjen framover.

I sin omslagstekst til plata bruker Paul McCartney mye plass til å fortelle om hvordan de jaktet på de gode låtene. Hvis de skulle slå seg opp og fram kunne de ikke spille de samme sangene som alle de andre, så de jaktet på sjeldne amerikanske singler, hørte på B-sidene fra de samme singlene og fant fram sangene som ble deres første. BBC-opptakene inneholder en lang rekke coverlåter av Buddy Holly, Little Richard, Chuck Berry, Carl Perkins, Ray Charles, Isley Brothers. Etter hvert fant John Lennon og Paul McCartney ut at det beste de kunne gjøre for å skille seg ut var å skrive sanger selv. Verden ble aldri den samme igjen.

Selv om Paul McCartney og Ringo Starr fortsatt er ute og spiller og lager nye plater med like stor iver som alltid, er The Beatles likevel et ekko fra en annen tid. Å se The Stones i Hyde Park er definitivt nå. Og likevel ligger det også et slør av nostalgi over deres nye utgivelse «Sweet Summer Sound». Som selv om den kommer på dobbel CD først og fremst må sees på DVD-en som følger med. En ordentlig konsertfilm, komplett med nye intervjuer og gamle tilbakeblikk. For Hyde Park har stor symbolverdi for bandet. Det var her de gjorde sin første konsert etter at Brian Jones døde i 1969, med Mick Taylor på hans plass. Filmen åpner med stemningsbilder fra parken, og et nærbilde av en enslig hvit sommerfugl som flyr i gresset. Et minne fra den konserten der de slapp løs hundrevis av sommerfugler fra scenen.

- Å spille i London er som å komme hjem. hvis du har et hjem, sier Keith Richards, som har liknet på et lykketroll i mange år, men aldri mer enn nå. De begynner med «Start Me Up», og spiller «It’s Only Rock’n’Roll» med gamle helter på storskjermen bak seg, Leadbelly, B.B. King, John Lee Hooker, Bob Dylan og mange andre som viser hvor de kommer fra. Filmen gjør et stort poeng av den store historien som ligger bak begivenheten. Mick Jagger tar på seg en hvit kjortel som ligner på den han hadde på seg i 1969, før de spiller «Honky Tonk Women», som lå på singelllista den sommeren. Og Mick Taylor kommer tilbake til gruppa for å spille gnistrende på en lang «Midnight Rambler». Men den nye sangen «Doom And Gloom» er også et helt naturlig innslag i den gamle hitparaden. Hele kvelden slutter med «(I Can’t Get No Satisfaction)» - med en intervjusekvens der Mick Jagger og Keith Richards forteller at målet alltid er å gjøre den bedre enn de har gjort noen gang før.

- For meg er det bare en jobb, sier Charlie Watts tørt.

Man må jo bare elske ham. Til slutt går gruppa fram og tar den store applausen, med Mick Taylor i midten.

Så hvem var best da, Beatles eller Stones? Jeg var jo fortsatt bare barnet da jeg begynte å oppdage popmusikken i 1966. Da var det først søte «Michelle» og «Girl» med Beatles mot den skremmende «19th Nervous Breakdown» med Rolling Stones. På høsten var det gøyale «Yellow Submarine» mot brautende «Have You Seen Your Mother Baby, Standing In The Shadow». Jeg valgte The Beatles, selv om Stones også fristet popteften med «Lady Jane», «Paint it Black» og «Ruby Tuesday». For det var ikke nødvendig å velge side, det er en myte at det ikke gikk an å like både The Beatles og The Rolling Stones. Fortsatt går det utmerket å høre på begge to. Selv om jeg våger å kaste inn en brannfakkel om at The Rolling Stones i dag virker mer «evig aktuelle». De rører fortsatt dypt inn i sjela, der de står etter alle disse årene og spiller «Gimme Shelter», «Jumping Jack Flash» og «Sympathy For The Devil», mens gitarene uler. Jeg skal fortelle dere dette, enda en gang: Det er bare rock ’n’ roll, men jeg, ja dere vet …

geir.rakvaag@dagsavisen.no