Herfra til evigheten

Hva handler popmusikken om mot slutten av 2012? Jo, at alle Beatles-LPene er nyutgitt på vinyl. Og at The Rolling Stones har begynt å rulle igjen. Hvem var best av Beatles og Stones? Den gangen spørsmålet først dukket opp heiet jeg på Beatles. Nå er jeg mest tilbøyelig til å gå for Stones. Det nye gjenhøret - og gjensynet - med The Rolling Stones blir ekstra stor stas på bakgrunn av at de nettopp har gitt ut sin beste singel på mange, mange år. «Doom And Gloom» gir et lite ekko av både «Jumping Jack Flash» og «Street Fighting Man», og tar oss tilbake til ei tid da gruppa var både unge og aldri så lite farlige. Som vi hører på de fleste sangene på samlealbumet «Grrr». Fra den gangen de skapte et oppstuss vi skjønner enda mer av når vi ser dokumentarfilmen «Charlie Is My Darling», fra et kort besøk i Irland i 1965.

I et intervju i denne filmen setter Mick Jagger tingene i perspektiv. - Vi ble fortalt at popmusikken er en flyktig greie, at den hadde kort holdbarhet. Vi lager ei plate, den kommer inn på listene, og vi kunne holde på i ett år, kanskje ett og et halvt, sier han. Men dette er et intervju fra 1965. Jagger er selvsikker og fornøyd med at de fortsatt er i full sving etter to år. Nå har det gått 47 år til. De er her sannelig fortsatt. Som verdens største konsertattraksjon mot slutten året, med en av sesongens beste låter.

«Charlie is My Darling» tar oss tilbake til en kort turné i september 1965. For øvrig bare et par måneder etter deres legendariske konsert i Sjølysthallen i Oslo. Også Stones ville lage film. The Beatles hadde allerede laget to spillefilmer. Rolling Stones-manageren Andrew Loog Oldham hadde ambisiøse planer om å sette gruppa inn i rollene i et drama basert Anthony Burgess-romanen «A Clockwork Orange». En fascinerende tanke når vi vet hva det ble til med denne filmen senere. For å teste mulighetene fikk regissøren Peter Whitehead følge gruppa til Irland i to dager. For å lage en dokumentar som bare så vidt ble vist på kino den gangen. Desto mer spennende er det at den plutselig dukker opp igjen nå, mens Stones-feberen igjen er i ferd med å nå nøye høyder.

Vi får være med gruppa både på og bak scenen i Dublin og Belfast. Og se seks låter framført i sin helhet. Med Stones i karakteristisk struttende form. Se bare den strålende sceneinvasjonen mot slutten av «I’m Alright». Og en framføring av «Satisfaction» som setter spenningen i salen og på scenen på spissen. Like sjarmerende er de levende bildene av gruppa utenfor scenen. Det virker som de synger og spiller hele tida, enten det er gamle engelske slagere på toget, eller, noe overraskende, ferske Beatles-låter på hotellrommet. Vi får også se Jagger og Richards leke seg fram til «Sitting On The Fence» sammen. Og diskutere Keats, Shelley og Wordsworth. Vemodig er det å se på den ungdommelige utstrålingen og entusiasmen, mens kameraet dveler ved ansiktene deres. Men aller tristest er bildene av Brian Jones, når han sier at han slett ikke er sikker på hva slags framtid han har i The Rolling Stones. Fire år etter var han død. Fire år etter ble også scenene som ble til filmen «Gimme Shelter» spilt inn. I en mørkere virkelighet for The Rolling Stones. I «Charlie is My Darling» er de fortsatt gutter på tur. Det er rent vakkert å være med på.

50-årsjubileet til The Rolling Stones feires først og fremst med det nye samlealbumet «Grrr». Gamle venner av gruppa har vel en og annen samling fra før. I dag går det i tillegg an å strømme sine egne utvalg av favorittlåter, men disse utgivelsene fungerer alltid som en utmerket påminnelse om at vi må høre mer på The Rolling Stones. Deres første samleplate kom i 1966, «Big Hits (High Tide And Green Grass)», samtidig med den første Beatles-samlingen «A Collection Of Oldies But Goldies». Siden har de oppdatert historien sin gang på gang, sist for ti år siden med «Forty Licks». Hvor mange slike «licks» man vil unne seg denne gangen er opp til hver enkelt. Samleplata «Grrr» kommer i en rekke forskjellige formater. Med to, tre eller fire plater, og mer eller mindre luksuriøst tilbehør. Like så stor stas som det er å høre igjen «Jumpin Jack Flash» og «Street Fighting Man» er det å komme tilbake til flere av de nest mest kjente sangene til gruppa, som «Time Is On My Side», «Heart Of Stone» og «Have You Seen Your Mother Baby, Standing In The Shadow». Og den nesten skremmende «19th Nervous Breakdown». Jeg tror dette var den første Stones-låten jeg hørte, åtte år gammel, og det var kanskje ikke så rart at jeg gikk tilbake til The Beatles en stund...

Også «Charlie Is My Darling» finnes i en gedigen luksuspakke, med billedbok, og en ekstra plate (både på CD og vinyl) med opptak fra tre konserter i England våren 1965. Mye Stones for mye penger, men er det ikke farsdag snart? I en scene snakker Mick Jagger om at gruppa er midt i en sosial revolusjon. Men en ny generasjon som ikke kommer til å bli som foreldrene sine, som har sine helt egne verdier, som vil forvandle samfunnet til det bedre, og i beste fall vil fortsette å leve sånn «til de blir 75, og selv er besteforeldre». Neste år blir han 70. Han har fire barnebarn. Kan dette være den siste gangen? I don’t know! Vi har for lengst sluttet å spekulere i hvor lenge The Rolling Stones kommer til å rulle.

geir.rakvaag@dagsavisen.no