Norge fra utlandet

I 1985 dro Magne Håvard Brekke til Øst-Berlin for å bli skuespiller. Siden har han bodd i Berlin og Paris, men blitt stadig mer opptatt av arven fra den norske litteraturhistorien. Derfor inneholder den første plata til hans gruppe Ljodahått tekster av Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Hans Børli og mange andre nasjonalskalder. Fredag og lørdag spiller Ljodahått på Litteraturhuset i Oslo.

Et lite språk

- Når man er ute i verden får man gjerne et større forhold til hva det innebærer å være norsk. Jeg har sett hvordan ting forandrer seg, men er samtidig preget av norske verdier, og den norske naturen. I 2002 ble jeg bedt om å gjøre noe for en forestilling i Frankrike, som skulle fortelle litt om Norge. Jeg begynte å grave i erindringer, og fant tilbake til ting jeg hadde et ubevisst forhold til i min utlendighet, i forhold til hvilke verdier jeg hadde med meg, forteller Magne Håvard Brekke.

Brekke bor nå i Paris. Ljodahått er satt sammen av musikere han har truffet på sine reiser i Europa, fra Frankrike, Tyskland, Sveits, Østerrike og England. Og noen nordmenn. «Utlendingene» får også framføre noen av tekstene, uten å forsøke å legge skjul på at de ikke kan språket.

- Norsk er et lite språk, men ethvert språk er musikk for meg. Jeg synes det er viktig å være stolt av hvor man kommer fra. Derfor bruker jeg mange forskjellige dialekter også, som hos Olav Nygaard, som er vanskelig selv for oss nordmenn å forstå. Og som sikkert mange i Norge ikke kjenner engang. En nordmann vet ikke hva «ljodahått» er heller, men navnet får dem vel til å lure på hva dette er for noe, tror Brekke.

Ljodahått er, for ordens skyld, en verseform fra norrøn tid.

Sto utenfor

- Hva sier tekstene du har valgt om Norge?

- Mange av disse dikterne sto utenfor. De var gjerne ekstreme folk som turte å si ting, i forhold til naturen og samfunnet. De gjorde sine valg, og valgte å beskrive noe som kanskje er grensetilfeller, noe som det norske samfunnet ikke var så flinke til å ta tak i. Sånn sett har disse dikterne beriket meg i forhold til avgjørelsene jeg har tatt selv. Og bidratt til at man ikke føler seg helt aleine med tankene man har hatt. Ta bare et enkelt dikt som Skjæraasens «Du ska itte trø i graset», som rett og slett har en holdning til hvordan vi forholder oss til verden rundt oss, og hvilke muligheter vi gir oss selv og andre.

- Hvordan var det å få tillatelse til å sette musikk til disse diktene?

- Halvparten av diktene er eldre enn de 70 årene som gjør dem frie. For de andres del har alle arvingene vært svært positive. Jeg har vært i kontakt med Bodil Cappelen, Olav H. Hauges enke, som syntes dette er helt fantastisk. Jeg fikk også brev fra Magne Skjæraasen, Einar Skjæraasens sønn, som takket meg og syntes vi hadde tatt fint vare på både innhold og stemning i farens dikt.

- Det må være vanskelig å samle ei gruppe med medlemmer fra halve Europa?

- Det er et helvetesprosjekt. Men gøy også. Jeg insisterer på at vi skal være så mange. Vi lever i ei tid da alt skal kuttes ned, også på teateret, men jeg vil at vi skal være mange på scenen, at det skal være bredde i dette. Både musikalsk og menneskelig. Men jeg vet ikke hvor lenge det vil være mulig.

geir.rakvaag@dagsavisen.no