Grenseløst musikkår

Den såkalte verdensmusikken, som den fortsatt kalles i mangel av et bedre navn, har dette året satt seg selv på kartet både ved hjelp av artister som overbeviser i kraft av seg selv, eller som spiler etter den etablerte pop- og rocklæreboken. Den forteller gjerne at det å vekke oppsikt er mer effektivt enn å spille oppsiktsvekkende musikk når man skal lokke publikum, noe eksempelvis Balkan-bølgen fra USA viser gjennom obsternasige band som Gogol Bordello og Balkan Beat Box. Begge har stått i bresjen for en ny giv innenfor balkansk punk(under)holdning dette året, både hva gjelder musikk, klær og spytting. Men selv om platene har vært eksplosivt gode og langt over gjennomsnittet, er det ingen tvil om at det er de ekte Balkan-bandene som kommer lengst når året skal summeres opp i annet enn medieoppslag og platesalg.

Irske damer

Da er det mer oppsiktsvekkende at irske damer i keltisk språkdrakt topper alle «World Music»-listene nå ved årsslutt. Tre forskjellige samleplater, en av dem med jul i keltisk atmosfære- og feledrakt, har slått inn i alternativmedisin- og krystallsteinmiljøene med overbevisende kraft. Igjen er det de mer beskjedne artistene, gjerne øyboere og andre musikalske «single malts», som gjør seg gjeldende på de kvalitative oppsummeringslistene, og ikke stemningssankerne.

Afrika har hatt et godt år, Sør-Amerika har vekket til live gamle helter, i hvert fall om vi holder oss til Brasil, der Caetano Velosos «Cé» og Mutantes «Live at the Barbican Theatre» har vært konkurrenter til yngre artister som Seu Jorge. Men den brasilianeren som kan danse først i sambaopptoget ved årets slutt, er CeU, en ung, slående vakker sanger som egentlig ga ut plate i fjor. Takket være iherdige kampanjer og utgivelser via den amerikanske kafékjeden Starbuck’s, har hun nå fått nytraktet drahjelp andre artister kan se langt etter.

Norsk initiativ

Noen i verden ser også på norsk folkemusikk som verdensmusikk. I et år hvor vi lokalt sett har fått flere gode plater enn vi kan huske i spennet mellom tradisjonell og ny folkemusikk, er det ikke vanskelig å spå at norske 2007-plater kan finne veien ut i nisjemarkedene i tida som kommer. Samiske Adjagas er der allerede, men neste år vil kanskje Valkyrien Allstars, duoen Bruvoll/Halvorsen og Sigrid Moldestad stå i bresjen for den norske verdensmusikken. Ikke trenger de hjelp fra kaffekremmere heller, skal vi dømme etter den rekordartede responsen på norsk folkemusikk her hjemme, og kanskje er det også flere norske navn på de mange listene over årets beste «world music»-plater som i disse dager ramses opp verden over. Her er nok et bidrag til en forsøksvis gjennomgang av årets beste grenseløse utgivelser.

Tinariwen

«Aman Aman»

Beste plate i år uansett verdensdel eller opphav, og et bevis på at alle gode ting er tre. Siden dette bandet krøp ut av Libyas mer militante treningsleire har det erobret verden med en blå, elektrisk og rå tone som kun sand, malisk blues og ekte lidenskap kan fostre.

Manu Chao

«La Radiolina»

Politisk potent bakholdsangrep fra en artist som ikke lenger er like umiddelbar, men som legger desto mer politikk og musikalsk symbolikk inn i sin uforlignelige blanding av Spania, Frankrike, Brasil, Argentina og alt som måtte befinne seg i disse musikkbastionenes nærhet.

Dona Rosa

«Alma Livre»

Historien hennes er som en trist fadosang, men får her en lykkelig fortsettelse. Hun kommer fra Porto, men ble oppdaget på gaten som en fattig, blind og usedvanlig vokalsterk 50-åring. Dette er en fado/folkemusikkplate som feier yngre kolleger av banen med hvert eneste ektefølte hjertesukk.

Yerba Buena

«Follow Me»

Fantasirik og sjangerblandende er ord som dekker dette bandet som strør veien mellom New Yorks Nuyorican-miljø, det funky ska- og hip hop-miljøet og den karibiske rytmeurnen med gullkantet, lekende rytme. Med flerspråklig kraft drar de inn gjester fra mange lag og skaper en fest det går gjetord om.

Fanfare Ciocarlia

«Queens and Kings»

En regelrett fanfare av rumenske sigøynerartister, brassblåsere og gjestende vokalister, som hyller musikken, artistene, forfedrene og folket i seg selv – her representert ved både kongene og dronningene. Bedre låter ikke romamusikken anno 2007

Julie Fowlis

«Cuilidh»

I skarp konkurranse med den like unge Shona Mooneys «Heartsease», kommer Fowlis fra North Uist som en frisk, skotsk variant av The Pogues, også hun uten vann i whiskyen. Et andrealbum som overbeviser i stemmebruk, musikalsk innlevelse og uærbødig ivaretakelse av de gæliske folkemusikktradisjonene.

Youssou N'Dour

«Rokku Mi Rokka»

Orchestra Baobab

«Made in Dakar»

Eleven finner igjen sine lærere, og resultatet er plater fra begge Dakar-legendene som veier like tungt når året skal oppsummeres. Youssou N’Dour leverer et folkpreget popalbum av sjeldent edelt merke, mens veteranene i Baobab grenser til det uovervinnelige når det gjelder lekre stemninger.

Boban I Marko Marcovic Orkastar

«Go Marko Go»

Far og sønn har spilt sammen på plate før, men ingenting av det kommer opp mot den energien de sammen skaper på «Go Marko Go», platen der far Boban overlater ledestjernen i Serbias mest overlegne brassband til sønnen Marko.

Rachid Taha

«Diwan 2»

Han hadde en fuktig kveld på Rockefeller i Oslo denne høsten, men hans forvaltning av foreldrenes sangskatt, utført med moderne arabiske rytmer og punk i kantene, ble en av årets mest fascinerende plater. Ikke minst takket være produsent Steve Hillage

K’Naan

«The Dusty Foot On The Road»

Ikke den beste platen, men den som bærer størst bud om at noe er i gjære. En kompromissløs hip hop-rebell med somalisk bakgrunn, befriende fri for bling, som legger politikk, personlighet og kollegial kritikk inn i egenartet, eksplosiv rapblanding.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen