Himmel og helvete

– I Serena Maneesh får jeg ut alt jeg har i meg av himmel og helvete sier Emil Nikolaisen – organistsønn fra bibelbeltet aktiv i rock-menigheten Subchurch og denne uka ute med det spektakulære debutalbumet «Serena Maneesh».

– Tanken om albumet som et helhetlig dokument er gått tapt i rocken de siste årene. Dette er mitt statement en sammenhengende fortelling med ekstreme topper og dype daler mener Nikolaisen.

Serena Maneesh er en løst sammensatt gruppe av venner og kjente med en fast kjerne musikere men først og fremst er Serena Maneesh Emil Nikolaisen selv.

Han ble først kjent i glampunk-bandet Silver sammen med broren Ivar Nikolaisen (se egen sak). Emil skrev låter til og produserte deres kritikerroste Alarmpris-belønnede debutalbum «White Diary» (2004). Men da plata kom ut hadde Nikolaisen allerede sluttet for å vie seg til Serena Maneesh og albumet han hadde inni hodet.

– Jeg måtte sette alt inn på å få til dette albumet. Jeg er ikke den typen person som kan holde på med flere prosjekter samtidig. Derfor måtte jeg slutte i Silver. Av og til savner jeg Silver veldig – Ivar er jo broren min! Samtidig visste jeg at det var dette jeg måtte gjøre Serena rommer så mye mer av meg.

Silver har spilt sammen med artister som Turboneger og Alice Cooper og har et visst slektskap til dem. Serena Maneesh låter mer innadvendt mer preget av en skitten Velvet Underground-/psykedelia-estetikk.

– Selv om Silver og Serena låter ulikt lærte jeg mye av Silver: Råskapen og nerven i musikken det å si ting rett ut ikke jåle seg til forteller Nikolaisen.

Stones og Stooges

Albumet er mikset i New York og Oslo og spilt inn i Chicago i studioet Electrical Audio som drives av produsenten Steve Albini (Nirvana Pixies PJ Harvey)

– Jeg liker lyden du får der – de stiller inn mikrofonene og fanger øyeblikket uten særlig etterarbeid. Og så er det befriende å være frigjort fra alt du er vant til her hjemme. Da våger du ta ut mer ekstreme sider av deg selv. Sider av personligheten som du føler blir lagt bånd på hjemme i Norge mener Nikolaisen.

– For selv om det er mye positivt med norsk rock er det norske rockmiljøet ekstremt modererende. Man er redd for å trø hverandre på tærne det er moderasjon på alle nivåer alle søker en gylden middelvei. Det er blitt middelmådighetens paradis. Jeg skulle ønske det var rom for mer «grunner mot tinningen»-mentalitet. Musikk som tør å søke til de innerste rommene.

Nikolaisen har alltid vært opptatt av rock som søker det ekstreme forteller han og ramser opp:

– Stones på sitt mest utflippa Stooges Suicide og Royal Trux. Jeg er fascinert av artister som er villige til å gå langt om de så måtte risikere livet på det. Denne søkingen har alltid tiltalt meg. I tradisjonell rock-sammenheng gir det seg utslag i dop og en dekadent livsstil. Det er ikke meg men jeg kjenner meg igjen i søkingen. Alle søker noe. Jeg presenterer ingen svar. Men jeg er en uhelbredelig musikkelsker. Jeg elsker rock n roll. Det er mitt språk.

Belastning

På plata har Nikolaisen med seg søstrene Elvira og Hilma dessuten venner fra inn- og utland: Deriblant Sufjan Stevens som med sitt ferske album «Illinoise» er blitt en av årets mest omtalte og kritikerroste artister.

– Jeg bodde hos Sufjan i New York i tre uker mens vi mikset albumet forteller Nikolaisen.

– Vi har kjent hverandre i fem-seks år på et tidspunkt snakket vi om å starte band sammen. Vi har et rikt vennskap også åndelig sier Nikolaisen.

For både Sufjan Stevens og Emil Nikolaisen hører til i kristenrockens utkanter. Nikolaisen er aktiv i menigheten SubChurch i Oslo. SubChurch tok i fjor over de tidligere lokalene til homseklubben SoHo på Karl Johan. Der har menigheten både konserter og gudstjenester. SubChurch har også arrangert den kristne musikkfestivalen DP (Disciple Punks) i Asker.

Er det en belastning for en rocker i Norge å bli forbundet med kristendom?

– Troen er ryggraden i mitt liv og betyr veldig mye for meg – men det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvilke miljøer jeg ferdes i. Om folk setter meg i en eller annen bås bryr meg lite. Jeg tror folk skjønner at Serena Maneesh er verd å høre på uansett hva jeg måtte tro på.

– Og troen blir en del av alt jeg gjør. Med Serena Maneesh kanaliserer jeg alt jeg har av himmel og helvete. Der får jeg ut meg selv og alt jeg står for.

Sannhet

Emil Nikolaisen er vokst opp i en familie der religion og musikk var to sider av samme sak. Faren er kirkeorganist på Moi utenfor Flekkefjord og søskenflokken på sju sang og spilte sammen fra de var små.

– Vi ble oppfostret på alt fra hippiemusikk til kirkemusikk og jeg har spilt i all slags band sammen med søsknene mine: Black metal-band punk bossanova. Vi sang i det lokale ungdomskoret det ble forventet av oss. Men jeg hatet alltid gospelmusikken intenst. Ivar og jeg fant fort fram til AC-DC og annen tungrock. Jeg hørte mest på metal – jo kjappere og hardere jo bedre.

– En av musikkopplevelsene som virkelig preget meg var å høre Velvet Underground for første gang. Da gikk jeg i sjette klasse og musikklæreren spilte «Heroin» for oss i timen. Jeg var redd i tre dager etterpå. For jeg skjønte at dette var folk som snakket sant det var stygt og mørkt og ekstremt reelt. Det jagde meg. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende før. Men jeg tror det fikk meg til å skjønne at man må søke sannhet i musikken.