Varmblodig og velsmurt Paak i parken

6

KONSERT
Anderson .Paak
Øyafestivalen lørdag

Av Ida Madsen Hestman

Han er bare 30 år, men lyder som om han skulle laget musikk gjennom en mannsalder. Så begynte Anderson .Paak også tidlig å lage musikk. Det demonstrerer sprettballen til gangs, der han står og hopper på Øyafestivalens Vindfruen-scene på festivalens siste dag - foran det han reagerer på er «so many white people».

Den drevne entertaineren fordeler sine varmblodige hits jevnt utover settet, mens han selv oppfører seg som han har mark - og kanaliserer det godt i komiske dansemoves, eller får det ut i fulladede trommesoloer bak bøtte-apparatet.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Vi skal ikke lengre enn låt to og tre, før vi injiseres med euforiske «Milk N' Honey», og «Drugs», som han freidig introduserer smidig som en henvendelse til en jente i publikum, før han konkluderer: «she don't give a fuck.»

Paaks rene, gjennomborende vokal søker endeløse stemninger: Lidenskap, smerte, den er sexy, men kan også være helt nede - og fortsatt holde på en gripende intensitet. og den rommer en fillete sjarme - som om man skulle ha transplantert stemmebåndet til en gammel bluessanger, og stappet den i strupehodet på en ungfole. Så har Paak også mye livserfaring på baken. Kanskje sånt gjør noe med stemmetekstur også?

Les også: Alt om Øya 2016

Han spør om noen føler seg «high up there?», samtidig som den snille eimen av weed, fusjoneres med lukten av nyvaska hår, rene bomullsklær, og «Cool Water»-parfyme fra Davidoff (av alle ting?!). Ja, det lukter veldig mye av hvite folk her. Men de er med på takt og tonene i et hav av armer som bouncer med og uten kommando. Hele plenen gynger i sommersol, og det er så langt unna en fuckings Postgirobygget-låt du kan komme.

Lydbildet fra gjengen som står på scenen er sterkt og endeløst, og de kriminelt gode arrangementene kommer tydelig frem gjennom god teknisk lydjobb, som lar hver kilde markere seg. Jeg teller min andre «loude» Øya-konsert der jeg ikke trenger trykke inn øregangene med gule svamper.

Groove-narrativet er langt fra over, og variasjonenene er dype. «Room In Here» kommer der den skal og tvinger knærne i å røre rundt. Det hele avsluttes også på topp, med en herlig sterk funk-cover av «Let's Dance», til gnistsprutende trommeslag.

Det eneste jeg eventuelt savner, er fysisk blås på låter som «The Bird». Men en kan ikke fly inn alle som bidrar på låtene. Ei heller The Game eller Schoolboy Q. Men Thundercat kom i stedet, med sitt brede glis, og smurte noen bass-linjer utover plenen. Sånt gir synergieffekt, til en seanse som allerede er på topp.