Synger de forbudte sangene

– Som norsk, rik, mannlig og hvit artist er det mulig å synge sanger som mange andre ikke får synge. Jeg trodde det var en liten nisje jeg skulle inn i. Det viste seg at musikk har blitt forbudt i alle samfunn til alle tider, sier Pål Moddi Knutsen. Selv om han holder på å avslutte en masteroppgave om energieffektivisering i ferrosilisiumindustrien, har han også vært opptatt av dette prosjektet. Som skal bli et nytt album, en dokumentarfilm og en konsert på Oslo World Music Festival. «Forbudte sanger» er tema for festivalen i år, og Moddis sanger kom nesten som bestilt, selv om det egentlig er et sammentreff.

Sang med sprengkraft

Prosjektet startet etter at Moddi avlyste en konsert i Tel Aviv tidlig i 2014.

– Den hendelsen tok mye energi ut av meg. Jeg følte at jeg var kommet til en grense for hva kunst kan utrette. Stedet der jeg skulle spille ble sterkere enn selve budskapet. Da var viktigere å holde kjeft enn å gjøre den konserten, forklarer han.

To dager etter at dette ble kjent fikk han en telefon fra Birgitte Grimstad, en av Norges fremste visesangere på 60- og 70-tallet. Hun fortalte at hun hadde fått skrevet en sang, av Richard Burgess, om en israelsk offiser som ble desertør da han nektet å være med på invasjonen i Libanon i 1982. Etter press fra den norske ambassaden bestemte Grimstad seg for å ikke synge den på en konsert i Israel.

– Jeg ble interessert, og syntes det var synd at en så sterk sang skulle ligge ubrukt. Jeg prøvde den på et par konserter, og den var dynamitt.

Sangen som heter «Eli Geva» kom ut på singel i fjor. Siden har Moddi virkelig fordypet seg i temaet.

– Hvis en så vakker sang kunne komme til meg helt tilfeldig, hva da om jeg begynner å lete, tenkte jeg. Jeg bestemte meg for å dedikere et år til å lete etter forbudt musikk, forteller Moddi.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Regimekritiske

De 12 sangene kommer fra 12 forskjellige land, men alle er oversatt til engelsk.

– Og musikken er oversatt til visepop, forklarer Moddi, som tror at han vil være lett å kjenne igjen, selv om innholdet er spesielt.

– Dette handler ikke bare om sanger som er formelt forbudt. Det kan også være sanger som på grunn av sitt budskap ble tiet i hjel, og ikke får fremføres på radio og TV. Det hadde blitt for snevert hvis det bare var sanger som er forbudt ved lov. Jeg vil ha et bredt begrep om hva sensur er, og hvem som står bak, forklarer han.

– Mange av sangene er laget av musikere som sitter i fengsel, husarrest, eller som er blitt tvunget i eksil, sier Moddi, som foreløpig er forsiktig med å fortelle hvem disse er. Han jobber med en dokumentarfilm om sangene og sangerne, og er redd det kan bli vanskelig å reiste til mange av landene de kommer fra, hvis innholdet blir kjent på forhånd.

– Noen er så kontroversielle og regimekritiske at jeg blir overrasket hvis dette går stille for seg. Jeg er drittnervøs. Jeg har vært i tvil om hvorvidt jeg tør å ta med alt på albumet. Det har vært noen våkenetter. Det er ikke alle sangene jeg stiller meg bak politisk. Likevel mener jeg at det er verre for den offentlige debatten å sensurere dem. Jeg tar noen ord i min munn som kan komme til å svi ordentlig. Som ikke er mine, men som fortjener å bli hørt.

Også i Norge og USA

Sensur av sanger er ikke bare noe som skjer i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Moddi forteller at han selv har opplevd å bli sensurert her i Norge, men også denne fortellingen må vente for ikke å forstyrre forberedelsene.

– Jeg har også med en gammel samisk sang fra tidlig på 1800-tallet. Jeg skrev en liten notis om dette på sosiale medier, og noen reagerte med vantro. Dette er Norge, ikke Afghanistan, mente de. Men samene har vært gjennom en så effektiv assimileringspolitikk at vi ikke tenker over det lenger. «Se på kurderne, de får ikke bruke sitt eget språk», sier vi, men det har vært like ille i Norge

En annen av sangene han kan fortelle om er Billie Holidays «Strange Fruit», som handler om lynsjingen av svarte i sørstatene.

– Hun tryglet plateselskapet om å få spille den inn, men de var redde for sitt forhold til både radioeiere og lyttere. Hun ble fristilt fra kontrakten for å spille inn denne ene sangen.

Moddi synes også at den pågående kontroversen mellom sangeren Kesha og plateselskapet Sony er en form for sensur. Hun er fortsatt bundet av platekontrakten, selv om hun hevder å ha blitt voldtatt og trakassert av produsenten Dr. Luke.

– Hun er i hengemyra med plateselskapet sitt. Det er også en måte å stoppe musikk på. Den første sangen hun hadde laget nå hadde sikkert vært om han hæstkuken av en produsent. Hæstkuk med æ, understreker Moddi, når vi spør om han vil siteres på dette.

Les også: Helstøpt av Moddi

Motstand motiverer

To og et halvt år er gått siden Moddis forrige album, «Kæm va du?», som her i avisa ble karakterisert som noe av det flotteste som ble gjort i 2013, Siden har vi ikke hørt så mye til ham, men han har altså hatt mer enn nok å holde på med.

– Folk tror kanskje jeg har gått under jorda. Men jeg har gjort 400 konserter i 20 land siden albumet kom ut, Fra Chile til Tunisia til Svalbard. Jeg har spøkt om at neste plate må bli ei barneplate, for å gjøre noe som er litt enklere. Eller et album med sanger om energieffektivisering i ferrosilisiumindustrien. Men motstand motiverer meg. Ikke noe girer meg sånn som musikk som fører til noe, sier Moddi entusiastisk.

Konserten på Oslo World Music Festival er en turnéavslutning, med Trondheimsolistene som forsterkning.

– Jeg har hovedsakelig opptrådt som duo, meg og en cellist, og plutselig blir vi 22 på Sentrum Scene, det skal bli et kick. Men så er dette også sanger som fortjener det. I så vakker innpakning som mulig. Jeg har så mange historier å fortelle, om dem som skrev sangene, om hvor de er nå, og om samfunnet de skrev dem i.

Les musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter