Nye takter

Plateanmeldelse: Boy Pablo: «Wachito Rico» er en lettfordøyelig albumdebut

Boy Pablos albumdebut er en berg og dalbane-tur gjennom liv og kjærlighet.

Dagsavisen anmelder

4

Boy Pablo

«Wachito Rico»

777 Music

Kjekk gutt – det er det «Wachito Rico» visstnok betyr på chilensk. Debutalbumet til Boy Pablo, altså. Bergenseren Nicolas Muñoz har fortryllet publikum både i og utafor Norge, vunnet Spellemann for årets nykommer og spilt på Coachella. Albumet kretser rundt en ung fyr på berg og dalbane-tur gjennom kjærligheten og livet, igangsatt av et drømmende sound og klassiske erklæringer til drømmejenta – «Oh my god she is beautiful». Hver for seg står flere av låtene bedre, som «Honey», «Hey girl», og sistesingelen «Leave me alone», som allerede har figurert som radiovennlige optimistiske spark i hverdagen.

Det er vanskelig å skrive nytt og engasjerende tekster om kjærlighet over et helt album i en verden overmetta på det, og samtidig ha et originalt og unikt preg. Det vanskeligste er kanskje å skrive om det banale på en presis, men likevel ikke utgjort måte. Og kjærlighet er jo virkelig ikke er enkelt. Det er kanskje heller detaljert til tider.

Les også: Plateanmeldelse: Annie: «Dark Heart»: Så lenge hjertet kan slå

Et tekstunivers kan være aldri så søtt som Boy Pablo sitt, men om det er høvla for allegorier og andre bilder som gir nye inntrykk, til fordel for mer bokstavelige utleveringer om det temaet som sannsynligvis er det mest omtalte i kunsten og kulturen, risikerer det også å bli ensformig og hult i lengden. Det holder liksom ikke å bare være fengende lenger i en overmetta musikkverden. Jeg savner å kjenne på at noe står på spill i dette formatet – kanskje spesielt fordi vi er i en tid der så mye nettopp gjør akkurat det. Som lytter sliter jeg med å leve meg inn i den trivielle og lette kjærligheten, men blir heller likegyldig til universet som flyr over hodet mitt. Den sjarmen, utstrålinga og tilstedeværelsen som Boy Pablo briljerer med i liveformat, blir utfordrende å gjenskape gjennom øretelefonene.

Les også: Boy Pablo – en glad gutt

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Albumomslaget.

Nå skal det sies at undertegnede også har blitt temmelig allergisk mot såkalt «indie»-poprock, underforstått som et sound som ikke har noe som helst med alternativ eller uavhengig musikk å gjøre, men et uttrykk som fusjonerer pop, rock, og shoegaze, og lider av at altfor mange i sin iver på å bli rockestjerne har utvanna uttrykket, uten å tillegge det særlig pasjon, dybde eller mening. Det er derfor svært gledelig når Boy Pablo trekker sceneteppet ytterligere til sidene, og gir plass til mer retro rock og pop-inspirasjon – som også er fra foreldrenes hjemland, Chile. «Aleluya» (Halleluja) gir umiddelbare konnotasjoner til 70/80-tallet og som en miks av låtbiter det høres ut som jeg har hørt før, mens finalen «I <3 u» kommer som en herlig intim popballade.

Men stemmen viser seg fra sin mest sårbare og avkledde side når Boy Pablo synger de høyeste strofene han så vidt klarer å nå på «Where I have to wait for you», som innledning til refrenget i «Come home». Der når han virkelig inn til noe bak min «indie»-blaserte mur.

Les også: Lil Halima tar stil på alvor

Å være teknisk god flinkis er ikke alltid synonymt med å ha en unik historie å fortelle, eller at man evner å være innstendig gjennom musikken. Boy Pablo har kanskje ikke større ambisjoner enn å skape lett fengende drømmepop folk kan glise og nikke til, og spille så busta fyker når han skal fremføre albumet live. Så var det akkurat det vi mista under koronaen: Liveformatet. Kanskje er det den kjærligheten Boy Pablo synger om?

Få har hørt om Boy Pablo, nominert til årets nykommer. FOTO: MODE STEINKJER

Boy pablo på Øyafestivalen i 2019. Foto: Mode Steinkjer