Boy Pablo – en glad gutt

– Jeg er ikke så veldig flink med ord, for å være helt ærlig. I norsktimene var jeg ikke den som ville lese opp høyt det jeg hadde skrevet, akkurat.

Likevel skulle Nicolas Pablo Rivera Munõz, alias Boy Pablo ende opp med å skrive flere låttekster, helt på eget initiativ, for det som etter hvert skulle bli for flere millioner lyttere.

Les Geir Rakvaag: Strømmealderen forandrer sangene.

Rask reise

Siden utgivelsen av debutsingelen «Flowers» i 2016, har ting gått kjapt i svingene for 19-åringen. Han har så vidt gjort seg ferdig med videregående, men har allerede gjort mer enn de fleste på sin egen alder. Etter å ha sluppet EP-ene «Roy Pablo» i 2017, og «Soy Pablo» i fjor, som i dag gis ut i fysisk format, balla det også på seg med flere konsertbesøk sist sommer, deriblant Øya, før han på tampen av året ble kåret til årets nykommer under P3 Gull. Men oppmerksomheten her til lands er noe mer lunka enn den internasjonale, med turneer som hittil har gått over tre kontinenter: USA, Europa og Asia, og ikke minst hans to kommende spillejobber på en av de mest anerkjente festivalene i USA; Coachella.

Det var forresten etter at det amerikanske musikkmagasinet NME plasserte ham på lista over «100: Essential new artists for 2019». Denne tilværelsen er noe han for øvrig beskriver som «helt sykt, egentlig».

– Jeg vet ikke. Mens jeg lever i det er det litt vanskelig å ta inn alt sammen, men det er helt sykt når jeg tenker over det. Plutselig spilte jeg på Electric Ballroom i Camden i London, i samme gate som jeg hadde vært en gang jeg var på klassetur.

Den sykeste konserten han har gjort hittil var i Indonesia, der han headlinet en festival.

– Det var helt vill stemning, og vi havnet i noen problemer. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan si, men vi ble nesten deportert fra landet, og det var litt sånn «oh shit, hva gjør vi», mens folk sto ute i salen og venta på oss og ropte «Boy Pablo!». Vi tenkte at vi bare gjør konserten, det var litt stressende stemning. Men det endte opp med at vi gjorde tidenes konsert, og det var helt vilt. Vi ble holdt igjen i landet da vi skulle videre til Bangkok neste dag. Men det gikk fint til slutt. Det er litt sånt som hører med når man er artist og reiser rundt i verden.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

– Helt elendig

I utgangspunktet var ikke Munõz særlig glad i å skrive og framføre tekster.

– Jeg skrev bare tekster fordi jeg ikke fant noen andre som ville lage tekster og synge til de låtene jeg lagde. Jeg prøvde skrive noe som rimet litt her og der, eller som passet med rytmikken i låtene jeg lagde. Jeg har jo blitt slaktet for det også, jeg har lest flere som har skrevet at tekstene mine er dritdårlige, mens musikken er dritkul, forteller han.

– Jeg prøvde å skrive noe på norsk, men det ble bare helt elendig. På norsk blir det jeg skriver i hvert fall dårlig. Og engelsk er ikke morsmålet mitt en gang. Men jeg har bare hørt på musikk fra utlandet. Da blir det naturlig å skrive på engelsk. I tillegg til at det når ut til flere.

Munõz var ikke den som hørte mest på listepop som Black Eyed Peas eller Beyoncé som barn eller tenåring. Det var først og fremst The Beatles som gjaldt.

– Det var den første musikken jeg hørte på. Jeg husker søsteren min kjøpte en CD med bare samlinger av The Beatles, og det var noe jeg ble forelsket i.

Men hvorvidt 60-talls rocken har infisert hans eget uttrykk vet han ikke.

– Det er ikke supergjennomtenkt, det jeg har laget. Det har bare blitt litt tilfeldig, også har jeg truffet med uttrykket mitt. Det er kanskje mer i tekstene at jeg har tenkt bevisst over at jeg ville treffe flere. Men utenom det, ville jeg bare være en som formidler glede.

Anmeldelse: Ropstad synger som det gjelder liv eller død. Terningkast 6. (Dagsavisen+)

En «boy»

Selv om han har sett og opplevd mye, er det langt fra tilfeldig at han satte «boy» foran mellomnavnet sitt.

– Jeg ser noen ganger på meg selv som en «boy». Jeg føler jeg er tretten år iblant. Og jeg synes det er kjipt når folk blir for voksne. Jeg husker godt slutten av videregående, og året etter der. Allerede da hadde folk fått seg seriøse jobber og var forlovet og skulle gifte seg. Jeg synes man godt kan være litt kid mens man holder på å vokse opp. Det må være lov å chille litt med de greiene der.

– Du ser ikke på deg selv som representativ for «generasjon alvor»? Har du et inntrykk at mange på din alder stort sett er seriøse og bekymra?

– Jeg vet ikke, men det er jo det jeg oppfatter, at det er mye alvor. Første skoledag på videregående overhørte jeg en jente på bussen som sa «jeg gleder meg til å få livet mitt på stell». Men hva med å nyte det som er nå da, ikke planlegge? Jeg skaper uttrykket mitt i noe som ikke er fastsatt. Jeg vet ikke alltid hva jeg gjør, og det er litt som jeg vil. Jeg tenker at «slik jobber jeg kreativt», og det er kult. Jeg synes det er viktig også for uttrykket mitt, at vi kan være bare fem gutter på tjue år som kødder seg rundt på scenen mens vi spiller bra musikk, at vi ikke må ikke ta alt så seriøst.

Les også: "Bandet fungerte ikke. Derfor måtte vi gå videre"

Vil ikke ha press

Nå kommer hans to EP-er ut i fysiske formater, noe han absolutt ser verdien i. Det er «dritfett»:

– Den prosessen med å kjøpe et album for prisen av et abonnement på Spotify, og så det å måtte ta det med hjem, sette det på spilleren, det har en helt annen følelse. Det er noe i bare det å ofre mer tid for å høre på noe fysisk – også er lyden annerledes.

Han tror en slik måte å lytte på innprenter seg bedre i hukommelsen.

– Jeg synes det er viktig å ta vare på de fysiske formatene. Det er mer tiltak å skippe låter om du hører et album på vinyl, enn på Spotify på mobilen, der du bare kan trykke på neste låt. Man får tid til å tenke over helheten i albumet, det har en «nic» rekkefølge.

Apropos låtrekkefølge, aner han ikke når hans eget debutalbumet vil komme.

– Jeg jobber alltid med musikk, og konstant med et eller annet. Jeg har allerede et par låter klare, kanskje. Men jeg vil ikke bli presset, og vil bare ta meg tid til å gjennomføre et album jeg er hundre prosent fornøyd med.

Boy Pablo spiller på Rockefeller 15. februar.