6
Ane Brun
«How Beauty Holds The Hand Of Sorrow»
Balloon Ranger
For bare fire uker siden ga Ane Brun ut «After The Great Storm», til store lovprisninger. Når hun allerede er tilbake er det bare å gjenta anerkjennelsen, med nye ord for et nytt album. Dette er nemlig noe helt annet, akkurat som meningen var.
Innspillingene Ane Brun gjorde med produsentene Martin Hederos og Anton Sundell ble omfattende, og kunne med fordel deles inn i to forskjellige uttrykk. «After The Great Storm» var med sitt rytmiske, elektronisk lydbilde den første siden av saken. Det nye albumet høres virkelig ut som det er stille etter stormen. «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow» er stillere, saktere, mer ettertenksomt, og enda nærmere. «Closer» som den andre sangen heter, en trøstevise om at det blir bra igjen, så vakker som det går an å ønske seg i harde tider.
Ane Brun har fortalt at arbeidet hennes i senere tid er preget av savnet av faren som døde for fem år siden. «Last Breath» er sangen det er naturlig å tro beskriver opplevelsen. De første pianotonene kommer dalende som de første forsiktige snøfnuggene i åpningssangen på det nye albumet. Det er også her linja «how beauty holds the hand of sorrow» er hentet fra. Etter den nevnte «Closer» kommer «Song For Thrill And Tom», en rørende sang til et kjærestepar hun kjente, der den ene døde altfor tidlig. Disse tre første sangene gir til sammen en god forståelse av tittelen på albumet. Ane Brun finner en salgs skjør skjønnhet i sorgen.
Les også: Årets beste nye band (igjen) platedebuterer
På forhånd ble dette andre av de to albumene beskrevet som en tilbakevending til utgangspunktet for snart 20 år siden. Det er imidlertid lite gitar her, desto mer piano og større strykerarrangementer. «Breaking The Surface» kommer imidlertid som et velkomment gjenhør med et forsiktig gitarakkompagnement, til den mest underfundige teksten på albumet.
«Lose My Way» er laget med komponisten Dustin O’Halloran, den aller stilleste sangen, visstnok den første som ble laget i denne perioden, og en som viste henne veien videre. «It’s you and me» synger Ane Brun. Disse enkle ordene har vært satt sammen på lignende måter i popmusikken før, men her får hun det til høres ut som noe helt nytt og grensesprengende fint.
Albumet slutter med en stille pianoversjon av «Don’t Run and Hide», som også var med på det forrige, da med aktive beats. De to versjonene illustrerer godt forskjellen på de to utgivelsene. Vi kan alltids diskutere om alt dette hadde gjort seg bedre som et monumentalt, mer variert dobbeltalbum. Men det er virkelig mye å ta inn i alle disse sangene, og det kan være godt å fordele opplevelsen litt over tid.
Mot slutten av året, når det meste er sagt og gjort, er det et mer trivielt problem at to slike album splitter elektoratet i avstemningene om årets beste. Mange har en tilbøyelighet til å velge ett av to i slike sammenhenger. Til gjengjeld kan disse to ganske forskjellige utgivelsene med fordel meldes på i hver sin klasse til Spellemann, med priser for enhver smak – bortsett fra at de dessverre ikke lenger skal kåre årets beste album uansett kategori. Både «After The Great Storm» og «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow» hadde vært gode kandidater her også.