Nye takter

Plateanmeldelse: Das Body: «Peregrine»: Albumdebut til 5

Vi har regnet Das Body som et av landets mest lovende band i snart tre år. Deres første album innfrir forventningene.

Dagsavisen anmelder

5

Das Body

«Peregrine»

Das Body

Das Body var vårt valg som mest lovende helt nye band på Bylarm i 2018. På forhånd ene og alene for sangen «Know My Name», etterpå for hele den halvtime lange konserten. De hadde noen særdeles eventyrlystne sanger, og i Ellie Linden en frontfigur som gjorde sterkt inntrykk. Sangeren strålte foran på scenen, og fikk posering med bassgitar til å se ut som en kunst, også når hun ikke spilte på den. De både så og hørtes allerede ut som stjerner.

###

De første låtene kom etter hvert ut på singel, på rekke og rad, «Graceland», «Boys» og endelig «Know My Name». Så tapte de et år på en platekontrakt med et amerikansk selskap som gikk konkurs, og måtte begynne om igjen. Das Body kom tilbake på Bylarm i mars i år, og overbeviste igjen, med et enda mer utagerende sceneshow, med en enda mer teatralsk Ellie Linden i spissen, og nye sanger som fortsatt var like fengende. Alt lå til rette for en ny sjanse.

Vi vet hva som skjedde uka etter Bylarm. Det ble veldig stille. Men Das Body jobbet videre med sin amerikanske medprodusent Jorge Elbrecht via internettet. Og her er endelig deres første album.

«Peregrine» er oppkalt etter en vandrefalk som holder til utenfor studioet deres. Dette er blitt enda et av høstens mange korte og gode album. Gruppa velger å la fortida ligge, og tar ikke med de gode låtene fra første runde på debutalbumet. I stedet begynner de med «Better Half», der Linden rappesynger, mens et stort lydbilde flommer over henne.

Ellie Linden, eller Emilie Strand som vi også har sett henne kreditert som langt inne i noen metadata, skriver sangene sammen med Kim Granholt, som noen husker fra Superfamiliy og «The Radio Has Expressed Concerns For What You Did Last Night». Linden sier selv at ideene kommer som nødutganger fra vanskelige situasjoner.

Med alt som foregår samtidig er dette en ubeskrivelig form for popmusikk. Jeg prøver meg fram med ord som sirkus og tivoli, eller bare en stor hedonistisk fest mens sånt fortsatt var forsvarlig. Samtidig er musikken så utstudert innholdsrik og forseggjort at den nærmer seg kunstpopen med sin vegg-av-elektronisk-lyd.

Alt på dette albumet er større enn virkeligheten. «Taller Than The Average Man» høres ut som et statement fra Ellie Linden, 1.84 høy, sies det. Her er hun lenger fram i miksen enn de foregående sangene, og alt faller på plass til perfeksjon, med følelsen av fortapelse og kontroll på en gang,

Da EPen deres kom ut for to år siden krev vi at Das Body var et ekko av de mest fantasifulle ideene fra 80-tallet, med sin løsslupne synthpop som en kjærkommen avveksling fra et ellers traurig verdensbilde. «Vi trengte et band som dette nå», skrev vi da. Da trenger vi dem enda mer nå.