Nye takter

Plateanmeldelse: Ane Brun: «After The Great Storm»: Et nytt høydepunkt i karrieren

Ane Brun er tilbake på sitt aller mest overbevisende. Det nye albumet viser henne fra nye musikalske sider, men sangene er like nære og inntrengende som før.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

6

Ane Brun

«After The Great Storm»

Balloon Ranger

Albumet begynner med et gammelt opptak av Ane Brun som barn, som teller inn «en, to, tre, fir», og setter i gang nydelige «Honey». En sang til sitt 18-årige selv, en forsikring om at alt kommer til å gå bra senere i livet – noe hun kan vite siden hun altså er seg selv. Et originalt grep. Inntellingen fortsetter å holde beaten, sangen setter tonen for det som skal bli en herlig samling av annerledes, personlig popmusikk.

###

Det er fem år siden Ane Brun ga ut et album med nye sanger. Vi har hørt et konsertalbum og et coveralbum i mellomtiden. Som for så mange andre er det en personlig historie bak tida som har gått. Ane Brun forteller at hun ikke klarte å formidle hva hun følte i årene etter at faren hennes gikk bort i 2016.

I fjor løsnet det endelig, så til de grader at hun nå hadde sanger nok til et dobbeltalbum. I stedet er dette blitt til to frittstående album. Det antydes at «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow», som kommer om en måned, er mer likt Ane Brun slik vi kjente henne med gitaren fra de første årene etter gjennombruddet.

Ane Brun har aldri vært fremmed for moderne virkemidler. Hun fikk en kvalifisert hit i Storbritannia med «Can’t Stop Playing (Makes Me High») sammen med Dr. Kucho & Gregor Salto i 2015. Tilbake i Norge har hun nettopp blitt samplet av rapperen Turab, som brukes hennes «Du gråte så store tåra» som bakgrunn for sin nye singel «Nesten hjemme». Lydbildet på dette albumet er tilsvarende moderne. Hun har produsert sangene sammen med Martin Hederos og Anton Sundell, med en rekke andre gode hjelpere i bakgrunnen. Det overordnede lyddesignet er magisk, med elektroniske stemninger på sitt beste. Trommene er riktignok organisk spilt, men med et mål om å låte syntetisk. Man kan selvfølgelig spørre hvorfor det, men det høres i hvert fall utmerket ut.

Tittelsangen på «After The Great Storm» handler om å komme tilbake etter store omveltninger. «Don’t Run And Hide» er Ane Brun på sitt mest betryggende og trøstende. Men albumet tar for alvor tak i meg i det fjerde sporet, «Crumbs», som er en «så god at det gjør vondt»-sang.

Uten å ligne påtakelig har den en følelse som minner meg om Robyn og Kleerups «With Every Heartbeat», som fortsatt er den fineste låten i det nye århundret. Det er et godt selskap å være i for «Crumbs». Vi aner at «you» i teksten egentlig er den vanskeligere førstepersonen «I», og at vi nærmer oss de samme ødeleggende følelsene som Maria Mena synger så mye om på sitt nye album.

«Fingerprints» er en rørende ballade om store savn. Den påfølgende «The Waiting» en forsikring om at det er verdt å vente på å gå «from mono to stereo». «Take Hold Of Me» rommer en stor, atmosfærisk eksistensialisme. Her er litt av alt av store følelser, på godt og vondt.

Noen sanger ser bortenfor det private. «Feeling Like I Wanna Cry» er tynget av økologisk bekymring. I avslutningssporet «We Need A Mother» konfronterer Ane Brun verdens begredelighet i 2020: «I’m offended by the lack of human decency», synger hun, i en verden med sinne, løgner, polarisering og desillusjoner. «After The Great Storm» er et fint album å ha med seg i slike tider. Og så er det altså bare en måned til vi får høre enda mer fra denne kanten.