Mørke midt på dagen

4

KONSERT

Oathbreaker

Øyafestivalen

Oathbreaker feirer ikke akkurat sola i utide, og bandets vokalist og altoverskyggende midtpunkt Caro Tanghe understreker skyggestemningen med å gjemme seg bak sitt eget voldsomme hår som om det var en gardin. Det kan bli i overkant poserende, men Oathbreakers styrke ligger i detaljene bak gardinene, i de finurlige overgangene, vekslingen over variasjonene som ligger i post-metallens uttrykk og det belgiske bandets helt egen blanding av hardcore, black metal og eksperimenterende støymusikk der ikke minst Tanghes stemme er absolutt alt.

Les også: Sigrid suser avgårde

Den kariskatiske sangeren har en skala som aspirerer fra Diamanda Galas’ kjellerstemninger til de høyere og mer finstemte høytonale skrikene og fraseringene som etter hvert har kjennetegnet bandets nesten sakrale overbygning. Lang oppbygning og kalkulerte eksplosjoner over et nesten skørt, men likevel blytungt lydbilde skapte stemninger i konserten som løftet den fra det hemmelige til det åpenbare.

Les også: Øya 2017 i full gang

Oathbreaker var lenge et band forbeholdt undergrunnen, men med deres tredje album «Rheia» tok det nå ti år gamle bandet steget opp til de større massene innen de definerte sjangrene de bekjenner seg til. Utfordringen med en konsert som den på Øya – til alt overmål tidlig på lyse ettermiddagen – er å finne et publikum utover kjernen og samtidig vise hva de står for så vel lyd- som showmessig. Og nettopp lyden fra Sirkus-scenen var smått ujevn, og nyansene særlig i gitarspillet druknet tidvis. Tanghe åpnet opp litt etter litt, og lot til og med de mørke krøllene henge fritt snarere enn å pakke dem rundt ansiktet slik hun gjorde i showets første halvdel. Det hun med det mistet av munkeaktig, middelaldermystikk, tok hun igjen i en åpenhet som kler musikken på en dag da publikum ikke tilhører den absolutte kjerne, og klubblyden ikke er på sitt aller beste.