Mektig Joni-hyllest

Oslo Jazzfestival er åpnet. Med en mektig hyllest til Joni Mitchell.

 

6

KONSERT

Hyllest til Joni Mitchell

Oslo Jazzfestival

Den Norske Opera & Ballett

Det krever sitt å lage en hyllestkonsert til en av vår tids største artister. En artist som ikke bare er en enestående låtskriver, men også en fabelaktig vokalist. Legg til at hun gjennom 70-tallet holdt seg med musikere som Pat Metheny, Wayne Shorter og Jaco Pastorius. Uansett: Femti år etter at hun debuterte med albumet «Song To A Seagull», samme år som hun fyller 75 år, var det på sin plass at Oslo Jazzfestival denne søndagskvelden åpnet med en hyllest til nettopp Joni Mitchell.

Etter endt konsert må vi også kunne slå fast at festivalen tok et svært bra valg da de ba Anja Lauvdal ta jobben med å hoppe etter Mitchell. Allerede under første låt gjør den musikalske lederen av et stjernelag av unge norske jazzmusikere det klart at dette ikke blir plankekjøring. Tvert imot. De går løs på Mitchell-katalogen med en befriende og forførende kreativitet, i det som skal bli en strålende kveld.

Sammen med resten av kompaniet åpner hun med to låter fra «Blue», et album som står i en klasse for seg i rekken av mesterverk fra Mitchell. Først får vi «A Case of You» i en instrumentalversjon med Lauvdal selv bak flygelet og Torstein Lavik Larsen på trompet, før Susanna Wallumrød stiger inn på scenen og leverer serverer en veldig fin tolkning av «This Flight Tonight», Mitchells fortelling om anger etter å ha forlatt sin kjære. Det svinger. Og det lover bra for resten av kvelden.

Et av de tøffeste øyeblikkene kommer tidlig, da Rohey Taalah stiger inn på scenen og bandet kjører i gang med en fet versjon av «Dry Cleaner From Des Moines», fra albumet «Mingus», skrevet i samarbeid med Charles Mingus, og utgitt kort tid etter at bassisten døde i 1979. Låten er et av de mest groovy øyeblikkene i Mitchell-katalogen, og uløselig knyttet til Jaco Pastorius’ bass. Lauvdal og kompani serverer en versjon et godt stykka unna originalen, og du verden som det groover, ikke minst takket være Taalah, som nok en gang viser hvilken fabelaktig vokalist hun er. Dette låter fett. Det fortsetter med en strålende versjon av «Hissing of Summer Lawns», med Jenny Hval på vokal, fra albumet med samme navn, som i 1975 innledet den mest jazza perioden fra en karriere der veien mellom folk og jazz aldri har vært særlig lang.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi føres videre inn i roligere landskap, med en nedstrippet versjon av «Night Ride Home», en oppreising til et av de mer undervurderte albumene fra Mitchell, med Sondre Lerche alene med gitar. Dette er for øvrig andre låt fra albumet, etter at «Cherokee Louise» ble servert tidligere på kvelden. Så er vi tilbake til 70-tallet med «Amelia» fra «Hejira», før bandet skal gyve løs Joni Mitchells mest gjennomspilte låt, «Both Sides Now», utgitt for snart femti år siden, på albumet «Clouds». Denne låten er spilt inn 1255 ganger. Trenger vi virkelig enda en versjon? Når Frida Ånnevik slår fast at hun «har sett ei og anna sky» i en norsk versjon av «Both Sides Now» er det bare å puste ut og si ja, takk. Ånnevik synger ubeskrivelig vakkert.

Vi holder oss til samme album, med «The Fiddle and the Drum», en av tidenes vakreste antikrigslåter, servert i en knallversjon av Wallumrød, som leverer linjer som «And so once again, Oh, America my friend, And so once again, You are fighting us all», før vi ledes tilbake til «Blue» og «Little Green». Neste låt er en usedvanlig fin duett fra 1988, «My Secret Place», opprinnelig en duett mellom Mitchell og Peter Gabriel, som tretti år gjenskapes av Hval og Lerche.

Etter nok et stopp ved «A Case of You», der det hele startet, denne gangen med Ånnevik på vokal, er det Lerches tur til å ta oss med til nittitallet, og «The Sire of Sorrow (Job’s Sad Song)», et sterkt øyeblikk fra «Turbulent Indigo» fra 1994, og et sterkt øyeblikk under hyllesten i Operaen.

Så skal det hele avsluttes. Med «Shadows and Light». Opprinnelig fra «The Hissing of Summer Lawns», men også spilt inn live av Mitchell selv, på livealbumet med samme navn, som avsluttet perioden som ble innledet av «Hissing of Summer Lawns». Hele rekka av vokalister er på scenen nå. Susanne Wallumrød. Rohey Taalah. Jenny Hval. Frida Ånnevik. Og Sondre Lerche. Du verden så bra det låter- Det er et mektig punktum. En fabelaktig avslutning på en strålende kveld fylt av fine øyeblikk. Anja Lauvdal og resten av kompaniet hoppet etter Joni Mitchell. Og landet med glans.