Med frykten som våpen

– Jeg undervurderte de ekstreme kreftene som ligger i hatet, sier den Oslo World-aktuelle multikunstneren Nakhane.

 

Stjernen fra den i Sør-Afrika og andre steder bannlyste filmen «The Wound» er en multikunstner og et forbilde for unge homofile som vokser opp i mørklagte samfunn. Det nye albumet «You Will Not Die» har parallelt med filmen fått kritikere til å rekke tråder til Marvin Gaye, David Bowie og Antony Hegarty, nå kjent som Anhoni. Og forresten, etter debutromanen «Piggy Boy’s Blues» kan han kalle seg forfatter også.

– Nå skjer alt så fort at det er helt ubeskrivelig, men jeg elsker arbeidet mitt og det siste jeg vil er å ta et skritt til siden, sier han på telefon fra Nord-London der han nå bor.

Han bedyrer at han har flyttet til England av praktiske årsaker siden karrieren skjer her og nå i Europa og i USA. Men han innrømmer at det finnes tryggere steder for han å være enn Sør-Afrika og blant xhosafolket som han selv tilhører. I den internasjonale suksessfilmen «The Wound», som vises under Oslo World, har han hovedrollen som en ung xhosa-arbeider som elsker en annen mann. Allerede da traileren kom ut og temaet homofili ble koblet til manndomsriter, ble filmteamet møtt med et dødelig raseri fra tradisjonelle grupperinger.

– Gjennom å takke ja til rollen i «The Wound» visste jeg at jeg gjorde noe riktig selv om filmen ville være en stein i skoa for en viss type mennesker. At temaet var brennbart i tradisjonelle miljøer visste vi, men vi trodde aldri at den skulle starte en regelrett skogbrann.

– Hva gjorde det med deg som person?

– Landet mitt gjennomgår endringer på lik linje med andre land overalt i verden, og om ikke en kultur skal kunne bli kritisert av de folka som er en del av den, hvem har da lov til å kritisere den?

Les også: Disse konsertene bør du se på Oslo World

James Baldwin

Nakhane legger ikke skjul på at han ble redd, like redd som da han som tenåring gikk forbi heteroseksuelle menn på gaten og ikke ante hva de kunne finne på. Dødstruslene møtte han med rødpenn og rettetast, og det er ikke for ingenting at han er blitt kalt en ung, sørafrikansk James Baldwin, forfatteren og menneskerettighetsforkjemperen som tilfeldigvis er Nakhanes store helt. Åpenheten ligger i hver pore enten han synger eller han ytrer seg på sosiale medier, ofte med en blottstillede melankoli.

– Vel, jeg gråter ikke av sårhet hele tiden, men jeg er den første til å si at livet er hardt. Det er også et sted for nysgjerrighet, trygghet, glede og lykke. Det kommer til syne i arbeidet mitt, som veksler mellom glede og melankoli, irrasjonalitet og rasjonalitet. Jeg tror musikken viser den mest balanserte versjonen av meg, sier Nakhane, som lar følelsene i musikken og i en filmrolle som i «The Wound» bære et eventuelt politisk budskap.

– Kunstnere har en unik mulighet til å snakke om det som skjer, åpne opp det som er lukket og blottlegge det slik at man kan debattere det. Jeg lever i en tid da jeg har muligheten til å lage en film som «The Wound», likevel er det et faktum at du mange steder i verden risikerer fengsel for å gjøre det jeg har gjort. Men Sør-Afrika er ikke Afrika, like lite som Europa er verden. Det interessante er at uansett hvor vi kommer fra vil vi jobbe med hva vi vil, elske hvem vi vil, og vi vil gå ned de samme gatene uten å føle frykt, sier han

– Neste generasjon vil forhåpentligvis oppleve mindre frykt enn det vi gjør, men det betyr at noen må gjennom dritten og rydde veien for andre.

Les også intervju med Ibeyi: – Alle snakker om identitet. Men hva med folk som oss?

Maskulinitet

– Du rakk å bli 30 år før suksessen og kontroversene rammet deg for alvor. Er du glad det ikke skjedde tidligere?

– Å Gud ja! Jeg aner ikke hvordan jeg vil bli som førtiåring, men jeg vet at da jeg var tjue var jeg en idiot. Takk gud for at ingen lyttet til meg da. Men jeg har alltid ønsket å være eldre enn jeg er. Alder gir deg bevegelsesfrihet, kunnskap og penger til lunsj, alle de små og store frihetene som gjør at du kan bygge et helt lite liv.

– Mye av det du gjør så vel musikalsk som visuelt dreier seg rundt maskulinitet. Har alderen endret ditt syn på maskulinitet?

– Da jeg var tjue så jeg på maskulinitet som en iscenesettelse langt unna det jeg som ung svart og seksuelt frustrert kunne begi meg inn i. Omverdenens oppfatning av maskulinitet skulle være på et nærmest smertelig nivå, hvor det å demonstrere styrke var påkrevet. Min maskulinitet handlet om noe mer sårbart, og jeg holdt disse følelsene tilbake og sørget for at ingen fikk innsyn i dem, sier Nakhane, som først langt opp i 20-årene valgte å komme ut av skapet. Da hadde han blitt plaget for å være annerledes siden han var barn.

Les også: Marianne Faithfull: Som tårene går

Menighetens plakatgutt

– Jeg vet at faren min gjerne hadde sett meg som denne maskuline «tingen», men jeg kunne ikke narre verken meg selv eller andre, selv om jeg virkelig prøvde, sier Nakhane.

– I dag er jeg trygg i egen kropp og hvordan jeg ønsker å være. Når jeg ser meg i speilet kjennes det som om jeg ikke har en hemmelighet i verden, men alt jeg vet er at jeg vil ha noe annet. Slik har jeg alltid følt det og det har bare gitt meg trøbbel, særlig da jeg gikk på skolen, sier han og ler.

Svaret på seksuell usikkerhet i Johannesburg ble religionen. Nakhane sang gospel og gikk tungt inn for å tro.

– Jeg ble menighetens plakatgutt, men personlig ble det etter hvert bare smerte forbundet med det å være kristen. Det ble umulig å bære, og jeg erkjente at jeg ikke kunne vie meg til det livet og den tilværelsen de krevde av meg. Jeg prøvde i fem år å kombinere det å være en konservativ kristen med å være homofil. For noen er det mulig, men det fungerte ikke for meg. Livet er for kompleks til at det kan beskrives i en bok, og svar som «jeg vet ikke» er det vanskeligste i verden akkurat nå når alle har et korrekt svar på absolutt alt, sier Nakhane, som har et like åpent forhold til musikk.

Les også: – Joiken er et trumfkort ingen andre har

Marvin Gaye

Moren hans var opera- og korsanger, han ble adoptert av musikklærertanten og godt oppi tenårene fikk han høre popmusikken fra 1970- og 80-tallet.

– Og da var det de store stemmene traff meg. Marvin Gaye og Joni Mitchell, men også gitaren til Ali Farka Touré og rytmen til Fela Kuti, alt det som var populært fra den tiden, sier Nakhane, som tok etternavnet Touré etter den vestafrikanske gitarlegenden som han da ikke kunne få nok av.

– Men sånn er det med alt. Det første diktet du skriver, den første romanen, den første sangen, så kopierer du selv om du gjør alt for å låte annerledes. Når jeg skriver en ny sang i dag føles det imidlertid som det er for første gang. Jeg elsker å stå på scenen fordi jeg vil utfordre meg selv og angripe ting fra nye vinkler ved for eksempel å ekskludere gitte instrumenter. Det er som sex, uansett hvor mange ganger du har hatt sex, men er sammen med en ny, så er det for første gang. Føles det godt da er det godt for første gang. Sånn er det med musikk også.

Les også: Gåte tilbake med fanden i hælene

Konsert i Kulturkirken Jakob 2. november.