– Alle snakker om identitet. Men hva med folk som oss?

– Musikken i seg selv er nok. Vi kan bare lage musikk som gjengir hva vi er og føler i et spesifikt øyeblikk.

Det er kanskje derfor det også kom helt naturlig da de begynte å skrive låttekster, å bruke joruba. Lisa-Kaindé Diaz snakker om språket hun og søsteren Naomi Diaz synger på – når det ikke går i engelsk, spansk, eller også fransk.

– Selv om det er et språk de færreste snakker, er det veldig rørende å se at uansett hvor vi er i verden, enten det er i Japan, Benin, Brasil, eller i Frankrike, så resonnerer musikken like mye hos folk, uavhengig av språklige barrierer. Det er fint å se, sier Naomi.

Les også: Disse konsertene bør du se på Oslo World

Eldgammelt språk

Jorubaen de synger, er et eldgammelt språk, brakt til Cuba av slaver på 1700-tallet. For å være mer spesifikk, heter språket Lucumí, ifølge søstrene, og tilhører en etnisk gruppe fra det sørvestlige og nord-sentrale Nigeria. At de synger på dette språket, er ren hyllest til deres afro-cubanske røtter.

– De er deler av vår arv, fra farssiden, forteller Lisa-Kaindé.

Faren deres er forøvrig ingen mindre enn Miguel «Angá» Díaz fra Buena Vista Social Club, som døde da jentene var i tenårene. Men den fransk-cubanske tvillingduoen har visst å ta arven videre. Snart er de en av headlinerne på Oslo World.

Les også: Oslo World: Sterk hyllest til friheten

Kendrick Lamar

Ikke bare er språkformen deres varierende, men også lydbildet bærer preg av at musikerne har røtter til flere steder i verden.

– Vi vokste opp i Paris, og på Havana, og hørte samtidig på musikk fra hele verden. Vi så tidlig de mange variasjonene i ulike liveopptredener. Det var alt fra jazz, latino, pop, hip hop, afro-cubansk, klassisk, soul, funk, elektronika, og vi er et resultat av alt det vi har sett og hørt, sier Lisa-Kaindé om deres varierte katalog av inspirasjoner – som også består av personligheter som Nina Simone og Kendrick Lamar.

– Alle snakker om identitet om dagen. Det har blitt et tema nummer én hva gjelder politiske saker. Men hva med folk som oss? spør Naomi teoretisk. Hun vet hun snakker på vegne av mange verdensborgere i dag. Kanskje det er derfor deres musikk resonnerer så godt også.

– Vi føler jo ikke at vi er bare kubanere, eller bare franske, bare hvite eller bare svarte, eller bare latinske, eller hva det nå enn er. Vi finner opp og oppdager oss selv hver dag, gjennom livet vi lever, og gjennom kunsten vi lager. Identiteten vår er en evig søken, og har ikke noen begrensninger hva gjelder tid eller sted, poengterer hun.

Foto: David Uzoc

Språk ingen barrierer

Og derfor vil de heller ikke bli plassert i noen sjangerbås, heller.

– Jeg vil ikke plassere vår musikk i en spesifikk sjanger, fordi vi blander elektroniske og akustiske instrumenter, med flere lag av stemmer, samplinger, perkusjoner og rytmer, sier søster Naomi.

De synes det er mer interessant å snakke om energi, og det å skape stemning; en vibe.

– Musikk for meg, er en frisk opplevelse gjennom følelser og sansing. Å spille foran et publikum, er en ganske magisk måte å kjenne på en felles vibe. Det fantastiske med musikkuttrykket i seg selv, er jo at man ikke en gang trenger å snakke samme språk for å dele følelser, tanker, eller energi, mener Lisa-Kaindé Diaz.

Les også: – Joiken er et trumfkort ingen andre har

Michelle Obama

De er ikke bare inspirert av annen musikk. Låta «No man is big enough for my arms», er inspirert av en setning Lisa-Kaindé leste i boka «Widow Basquiat: A Love Story», om Suzanne Mallouk, enken til avant garde-kunstneren Jean-Michel Basquiat, en av de første afroamerikanske kunstnerne som vant aksept i det institusjonaliserte kunstlivet i USA.

Tittelen er også inspirert av en tale Michelle Obama holdt som reaksjon på skandalevideoen om Donald Trump, der han uttalte at «women should be grabbed by the pussy».

– Jeg har vært opptatt av kvinnekamp så lenge jeg kan huske, og måten flere millioner av kvinner rundt om i verden har vært behandla på har gjort meg frustrert. Jeg forstår ikke hvorfor det er sånn i 2018, at det fortsatt er så mange kvinner som blir kontrollert av sine fedre, brødre og partnere. De har ikke en gang eierskap til sin egen kropp, sier Lisa-Kaindé Diaz.

– Da jeg var ungdom, hang jeg opp et bilde av Angela Davis på rommet mitt. Hun hadde afro, og var høylydt og fryktesløst når hun snakket. Det likte jeg. Mora vår og bestemora vår har alltid vært uavhengige kvinner, de har alltid vært i arbeid, og gjort sine egne valg i livet. Det var slik vi hadde det hjemme, sier hun.

Det eksempelet akter de å ta med seg videre. I musikken.

Les også: En Hendrix fra Sahara

Rockefeller 2. november