Marianne Faithfull: Som tårene går

6

Marianne Faithfull

«Negative Capability»

BMG

Marianne Faithfull har spilt inn en ny versjon av «As Tears Go By», sangen hun fikk av Rolling Stones i 1964, og som ble hennes første hit. Vanligvis er det liten nytte i å spille inn sanger om igjen på denne måten, men 54 år etter, med stemmen slik den har blitt, og livet som det gikk, så er det en gåsehudopplevelse å høre Marianne Faithfull synge om tårene og årene som har kommet og gått. Det er en skjebnens ironi at hun i dag lager album som er langt sterkere opplevelser enn noe som The Rolling Stones (med all mulig respekt) kunne håpe på å få til.

Les også: Madrugada kommer tilbake (Dagavisen+)

Til å begynne med ble Marianne Faithfull feiret som en av de store nye sangerne i popmusikken. Så holdt hun på å gå til grunne. I dag er hun etablert som en av de store sangerne fra vår tid. Igjen og igjen må vi uttrykke forbauselse og beundring for at akkurat Marianne Faithfull skulle bli en av sangerne som lager noen av de fineste platene på sine eldre dager. Man kan vel si at dette er mot alle odds, slik hun ble borte i lange perioder, med ugyldig fravær. Desto mer levd liv er det i stemmen hennes. Her er det ingen forsøk på å høres ung og tidsriktig ut. Faithfull poserer med spaserstokk på omslaget. Spaserstokker har aldri vært mer kulturelle, eller kulere, enn dette.

«Misunderstanding is my name/What I am is not a game», synger Marianne Faithfull til å begynne med. En artist som har vært omspunnet av myter, som igjen og igjen har kommet tilbake og vunnet over omgivelsene.

Denne sangen er skrevet med Sivert Høyem. Albumet er produsert av Rob Ellis, mest kjent for sitt arbeid med PJ Harvey, og Warren Ellis, mangeårig medlem i Nick Caves Bad Seeds. Rob Ellis har også tatt med seg gitaristen Rob McVey. Disse to var også med i Sivert Høyems kortlevde band Paradise. Warren Ellis bidrar med en karakteristisk Bad Seeds-lyd til mange av sangene, med den skurrende fela, de nynnende koringene. Så er det også Nick Cave selv som faller inn i refrenget til «The Gypsy Faerie Queen», som han også ha vært med på å skrive.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Her er et par sanger til som Faithfull har spilt inn før. Bob Dylans «It’s All Over Now Baby Blue», og hennes egen «Witches Song», opprinnelig fra «Broken English», det første av hennes mange comeback-album. Det må være Cave igjen som synger «la-la-la-da-la-la-la»-linjene som leder opp til Faithfulls konklusjon: «Remember death is far away/And life is sweet». Dette sang hun altså først for 40 år siden. Vi får bare håpe det fortsatt er så vel.

Det aller sterkeste inntrykket gjør «They Come At Night», skrevet sammen med Mark Lanegan som en reaksjon på terrorangrepene i Paris for tre år siden. En skremmende samtidsskildring, over en massiv elektrisk lyd. «Oh no, mama, don’t you hear my plea/What is this horror mama/Flooding over me/They return, the Nazis, every 70 years/Bombs explode in Paris, the future is here», synger hun. Ikke akkurat lett underholdning.

Marianne Faithfull: – Jeg var bare dama til Mick Jagger eller tidligere dopbruker. De ville jekke meg ned.

På samme måte som hos noen av hennes jevnaldrende, er dette sanger om å bli gammel, og se seg tilbake, med vemod, men også med en erkjennelse av livets gang. Albumet begynner å tone ut med melankolsk ettertenksomhet i et par sanger skrevet sammen med Ed Harcourt, pent arrangert med piano og strykere. «Born To Live», handler om å miste gamle venner, visstnok konkret om Anita Pallenberg, et annen 60-tallsikon. «No Moon In Paris» handler bare om å miste seg selv, og er så sørgelig som det går an – bortsatt fra at Faithfulls stemme gjør den enda sørgeligere. I denne stemningen slutter albumet med en fabelaktig velvalgt coverlåt. «The Loneliest Person», som også var avslutningen på konseptalbumet «S.F. Sorrow» med The Pretty Things. Sorg har aldri vært skjønnere. Dette må være et av årets tristeste album. Og et av de beste.