Imagine – kontrafaktisk Beatles

Den vanligste «tenk om»-øvelsen om The Beatles er å forsøke å forestille seg hvordan det hadde vært om John Lennon aldri hadde blitt drept, og George Harrison i tillegg fortsatt hadde vært blant oss. Hvor hadde de vært i dag? Sannsynligvis hadde de latt seg lokke til gjenforeninger, nå og da. Men hadde de gitt ut nye sanger? Er de i så fall bedre enn fjorårets soloalbum fra Paul McCartney? Altså gode nok, men knapt noen sensasjon i det store musikkbildet? Hadde de vært større enn The Rolling Stones?

Hva om The Beatles hadde vært et ungt band som hadde stått fram med de samme sangene i et nytt århundre? Album som «Revolver» eller «det hvite» albumet hadde nok plassert The Beatles i den alternative undergrunnen. De hadde blitt booket på den lille klubben So What for 20 år siden, men fort spilt seg oppover, kommet høyt på programmet Øyafestivalen, kanskje til og med stått over Tame Impala på plakaten i år, men det hadde neppe blitt nevnt på Dagsrevyen at de kom til Norge. Så stor interesse vekker ikke finurlig popmusikk lenger. Men «Sgt. Pepper»-albumet, det er det vanskeligere å beregne en aktuell reaksjon på. Kanskje hadde det vært en sensasjon igjen? Kanskje er det virkelig dette som var gruppas beste album, når alt kommer til alt. I P2s «Studio 2» lekte de seg forleden med tanken om hvilke låter som kunne vært hits i dag. Det er også et vanskelig spørsmål, ikke minst fordi hitkulturen i dag defineres til tenåringenes preferanser. Jeg ser ikke for meg dem sitte der og høre seg i hjel på «Let It Be» og «Hey Jude», når de har «Old Town Road» og Tix.

Hva om The Beatles virkelig aldri hadde eksistert? Vi ser det for så vidt i filmen «Yesterday», som går på kino nå. Poplivet i 2019 domineres likevel av Ed Sheeran. The Beatles forandret lite på egen hånd på 60-tallet. Gruppa var en del av en større bevegelse som var i sving samtidig, de spilte sin kort bedre enn sine samtidige, men hadde de vært der de var, er det nok andre som hadde fått omtrent den samme oppmerksomheten.

Jeg foretrekker mer absurde tankeeksperimenter. I sin selvbiografi «Et liv i etableringsfasen» leker den bergenske poptrollmannen H.P. Gundersen seg med tanken om å la Beatles-historien gå baklengs. Han bruker ikke så stor plass på dette i boka, så jeg tillater meg å utvide eksperimentet noe. Med fire britiske soloartister som gjør stor suksess hver for seg, alle godt innenfor popmusikkens vedtatte rammer. På et tidspunkt kommer de sammen på sitt felles plateselskap, spiller litt sammen på taket, og finner tonen. Her er det også lov til å tro at «Let It Be» virkelig var det siste albumet til The Beatles.

De har alle mange år bak seg som soloartister, plater og konserter. En av dem kommer fra gruppa Wings. De begynner å leke seg sammen i studio, og kommer med albumet «Abbey Road» – en stilsikker vandring i popmusikken, variert fullt av gode låter. De beste sangene er av George Harrison, «Something» og «Here Comes The Sun» stikker seg ut, men de andre er også fulle av spilleglede. Plata blir en suksess. Gruppa fortsetter som kvartett. De lager et album de kaller opp etter gruppa, for å understreke den samlende identiteten, men bærer fortsatt preg av å lage mye av innholdet hver for seg. De lager albumet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» med en større følelse av kollektiv samhandling.Denne er virkelig langt der ute produksjonsmessig, også et stykke fra rock'n'roll. Har de gått for langt?

Gruppa bestemmer seg for å begynne å turnere også. De lager mer «alminnelige» sanger igjen, bedre egnet for konserter, alltid godt over gjennomsnittet melodisk. Lennon og McCartney dominerer gruppa stadig mer. Harrison sliter med å skrive sanger som blir akseptert av de andre. Faktisk ser det ut til at de går stadig mer i retningen av rockens røtter. Publikum elsker dem likevel.

Tilstandene på konsertene er ville. Men ideene begynner å tørke ut. Gruppa er lei av hysteriet rundt dem. De kommer med stadig flere coverlåter på LPene. De begynner til å med å lage spillefilmer der de nærmest framstår som komikere. De spiller inn sitt siste album, «Please Please Me» på én dag. Enten med en slags «det er så enkelt»-holdning, eller et uttrykk for beundring for sine forbilder. Men publikum mister interessen. Gruppa ender sine dager på små klubber i Liverpool og Hamburg. Var ikke dette gøy, så vet ikke jeg!

Den mest realistiske, og mest populære leken, er å forestille seg hvordan det hadde gått om The Beatles ikke hadde blitt oppløst i 1970, men fortsatte å lage sangene sine med gruppa som mål. Det enkleste er å samle hitsinglene fra det første året.

Det hadde vært på tide med et nytt album igjen mot slutten av 1970. George Harrison fortsetter den fine utviklingen fra «Abbey Road», der han altså skrev de to best mottatte sangene. Nå har han med flere sanger enn noen gang før. «My Sweet Lord», «Beware Of Darkness» «What Is Life» og «Isn’t It A Pity» som truer med å sette de andre i skyggen. Men albumet sparkes i gang med Lennons «Instant Karma». Han viser allsidighet i de dypt personlige «Working Class Hero» og «Mother», men har også fengende sangene «Love» og «Look At Me». Paul McCartney viser muskler med «Maybe I’m Amazed», men bidrar ellers med et par sanger som virker som de fyller ut albumet. Ringo er ingen steder. Han foreslo noen gamle jazzlåter som mora hans likte å høre på radioen, men fikk ikke gjennomslag hos de andre.

Ringo slo tilbake på albumet som kom i 1971, med åpningslåten «It Don’t Come Easy», der han for første gang bidrar med materiale som ikke bare er komisk avveksling. McCartney tar revansj med himmelsk fine hverdagslige popsanger som «Back Seat Of My Car», «Eat At Home» og «Heart Of The Country». Lennon hadde mer eksistensiell grublerier, med «Gimme Some Truth», men også romantiske «Jealous Guy». Og «Imagine», en from sang som tar vare på de fineste drømmene fra 60-tallet. De var nødvendige i en vond verden, Harrison understreket dette med «Bangla Desh», en bønn om hjelp til nødlidende i Asia.

Jeg merker at interessen for dette prosjektet faller litt i 1972. Det er mest interessant å forestille seg diskusjonen om de skulle velge én av de to sangene som tar opp konflikten i Nord-Irland, McCartneys «Give Irland Back To The Irish», og Lennons «Luck Of The Irish». Julesangen «Happy Xmas (War Is Over) hadde blir spart til en egen singel. Harrison har ingen nye sanger, det er litt tynt eller også, og Ringos «Back off Boogaloo» kunne blitt albumets sterkeste spor. I 1973 er det på tide å innse at de må gi seg mens leken er god: Det kommer tre samlealbum, det røde fra starten av karrieren deres, det blå fra midtperioden – og et grønt fra de tre første årene av 70-tallet. Jeg tenker at vi også gir oss her.