Film

«Yesterday»: Søt feelgood-fabel

En romantisk filmhyllest til Englands mest ikoniske band gir oss rett til å forvente noe mer.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Yesterday»

Regi: Danny Boyle

Eng. 2019

Når to britiske nasjonalskatter som Danny Boyle og Richard Curtis slår seg sammen for å lage film om Englands mest ikoniske band, da har vi muligens rett til å forvente noe mer enn dette. Som en The Beatles-hyllest er ikke «Yesterday» særlig ambisiøs, og som «hva hvis…?»-fantasi er filmen skuffende fantasiløs - men dette fungerer til gjengjeld standsmessig som en hjertevarm, romantisk høykonsept-komedie. Og konseptet er sannelig høyt nok: hva om du plutselig våknet opp i en parallelldimensjon der The Beatles aldri hadde eksistert? Eller enda mer urovekkende: en parallelldimensjon der Ed Sheeran fortsatt eksisterer?!

Les også: Ikke egentlig så deilig å hate

Lagerarbeideren Jack Malik (Himesh Patel) drømmer om et gjennombrudd som sanger og låtskriver, men må nøye seg med å opptre på lokale puber i helgene – der publikumet stort sett består av en vennegjeng som pliktskyldig tropper opp. Den eneste i verden som virkelig har troen på Jacks begrensede talenter er barndomsvennen og manageren Ellie (Lily James), som trofast følger ham på hver bidige spillejobb. Allerede her er det åpenbart at «Yesterday» er ren fantasi; bare i en eventyrverden kunne en så håpløst bedårende skikkelse som Lily James’ Ellie sverme for en tafatt tusseladd som Jack, uten at han engang legger merke til at hun er en jente. Men snart blir ting enda mer fantasifullt. Jack har akkurat bestemt seg for å gi opp artistdrømmene da verden plutselig rammes av et kosmisk strømbrudd.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I sekundene mens kloden mørklegges blir Jack meid ned av en buss, og han våkner opp på sykehuset med to fortenner mindre. Han ser ut som en omvendt tegnefilmkanin, men oppdager gradvis at flere ting har forsvunnet siden ulykken. Jack setter seg ned og spiller The Beatles-klassikere «Yesterday» på den nye gitaren Lily akkurat har gitt ham, og alle blir helt bergtatt over den fantastiske nye sangen han har komponert. På en eller annen måte har Jack havnet i en parallelldimensjon der The Beatles aldri eksisterte, og han er den eneste i verden som fortsatt husker musikkarven deres. Det gir ham samtidig en unik mulighet til å påta seg æren for å ha skapt disse låtene selv, og kickstarte en kometkarriere som superstjerne. Flaks at Jack har nærmest fotografisk hukommelse når det gjelder å huske noter, selv om han strever skikkelig med å huske teksten til «Eleanor Rigby».

Les også: Flyr høyt med «Rocketman»

Jack får umiddelbart støtte av bybarnet Ed Sheeran (som spiller seg selv), og inngår en faustiansk pakt med hans manager Debra (Kate McKinnon). Sheeran innfinner seg med være sin generasjons Salieri mens Jack hylles som en ny Mozart, og plateselskapet gjør sitt beste for å forme ham til et salgsprodukt. I filmens mest troverdige scene foreslår Ed Sheeran at «Hey Dude» er en mye bedre sangtittel enn «Hey Jude». Det høres definitivt ut som noe han kunne ha sagt. Imellomtiden blir trofaste Ellie dyttet lengre ut på sidelinjen, og ekte kjærlighet ofres i jakten på rikdom og berømmelse.

Les også: Da Elton ble den nye helten

Alt dette ville trolig ha fungert bedre hvis «Yesterday» hadde utspilt seg på 1970-tallet, sånn som planen opprinnelig var. Plassert i nåtid føles satiren av den amerikanske musikkindustrien håpløst utdatert, og Kate McKinnons gjøglete overspill skurrer litt med den mer lavmælte tonen i resten av filmen. Det virker heller ikke særlig plausibelt at disse klassiske The Beatles-sangene ville ha skapt så stor furore i dagens popkulturelle klima. Danny Boyle holder fortellertempoet såpass høyt at vi ikke rekker å oppdage flere grove tidsparadokser, tenke igjen om dette konseptet for nøye, eller fundere over hva konsekvensene av en verden uten The Beatles egentlig ville ha vært. Ringvirkningene ser ut til å begrense seg til at Gallagher-brødrene aldri startet Oasis, og at Coca-Cola aldri ble oppfunnet.

Les også: Rått, hvitt og flott fra The Beatles

Av alle retninger man kunne ha dratt denne historien velger «Yesterday» den enkleste og mest åpenbare. Med tanke på at det kostet rundt ti millioner dollar å lisensiere The Beatles-sangene vi hører i filmen føles det litt skuffende at musikken ikke spiller en større rolle her. Dette er mindre i tråd med noe Danny Boyle har regissert tidligere, og mer på linje med filmene skrevet av Richard Curtis. Manusforfatteren bak erkebritiske romcoms som «Fire bryllup og en gravferd», «Notting Hill» og «Love, Actually». Og det skal Curtis ha; selv om han resirkulerer flere elementer fra sine tidligere filmer fungerer «Yesterday» fortsatt så fordømt bra som romantisk «feel good»-fabel at det er lett å unnskylde mange av svakhetene.