Lorde er årets artist.

Hun er årets artist

I 2017 tok Ella Maria Lani Yelich-O’Connor – artisten som er bedre kjent som Lorde – steget fra å være ung og lovende til å være årets mest spennende artist.

Nye takter

 

Lorde fikk et instant gjennombrudd 17 år gammel. «Royals» ga henne Grammy-prisen for årets beste sang. Bruce Springsteen åpnet en konsert med denne sangen i hennes hjemby Auckland på New Zealand. Større blir det sjelden. Fallhøyden var stor da hun var tilbake som 21-åring i sommer.

 

«Melodrama» var enda bedre enn debutalbumet «Pure Heroine». Et slags konseptalbum, som forteller om en hard dags natt, en fest som skildres mer som inntrykk enn som historier. Fortsatt fulle av ungdommelig lettsindighet, med enda mer drama enn melodrama. «I’ll give you my best side, tell you all my best lies», lover Lorde i «Homemade Dynamite», og sånn høres det ut også. Her er det mange forskjellige stemninger, fra fyrverkeri til fortvilelse, men følelsene er aldri likegyldige. Det er nesten noe kunstnerisk over dette. Lorde beveger seg elegant fra dansegulvet til svevende drømmepop.

Les anmeldelsen av Melodrama: Litt av en fest

«Melodrama» ble ingen stor kommersiell suksess, i den grad slik kan måles lenger. Heller en indikator på popularitetslistenes fallitt, siden dette var et album det gikk gjetord om i brede kretser, både i den umiddelbare målgruppa og langt utenfor. I årboka fra musikkmagasinet ENO ble albumet beskrevet som «musikk for drita 20-åringer», i et essay av forfatteren Maria Navarro Skaranger. Jeg forstår hva hun mener, men er usikker på hva dette sier om meg, en middelaldrende mann som har gått fra en konsert med Foo Fighters etter bare en time på hovedscenen i Roskilde, for å se på Lorde sammen med 20.000 andre som for det meste er noe yngre enn meg. Men det er noe ekstra med sånne konserter man føler er det største og beste som kan skje akkurat nå. Når Lorde synger «broadcast the boom boom boom boom/and make ’em all dance to it» i «The Louvre» – det er jo «awopbopaloobop alopbamboom» en gang til, og noen av oss blir aldri lei av sånt.

Musikkåret på godt og vondt: 2017 på sitt verste og beste

Lorde har spilt «Running Up The Hill» med Kate Bush før hun kommer på scenen på konsertene sine. Det er å legge lista høyt for seg selv, og det kan være derfor vi om igjen blir minnet om Bush gjennom konserten. Men det er aldri slik at hun blir stående i skyggen av henne som opplagt må være et forbilde. Lorde er noe for seg selv. Vanligvis ville vi vært skeptiske til en konsert der så mye av musikken opplagt ligger ferdig innspilt. I anmeldelsen fra Roskilde mente vi at musikerne på scenen nærmest var der for syns skyld. Lorde tar igjen for de tapte med et intenst nærvær. Den mest følsomme stunden kom da hun satte seg ned på scenen og sang «Liability» en sang om å føle seg veldig ensom, foran tusener på tusener som hengivent dyrket øyeblikket.

Les om Roskilde-konserten: My sweet Lorde!

På konserten ble også «Royals» godt mottatt. Hun hadde ikke trengt å synge en strofe selv for å få sangen ferdig, men den føles likevel som en liten kunstpause før hun kommer tilbake til saken. Konserten nådde et klimaks med «Green Lights», en av årets aller beste låter, den som pumper seg opp til et ekstatisk houseparty, som et øyeblikk høres for voldsomt pompøs ut, før den tar seg sammen en liten stund, og så går rett i taket igjen.

Les også: Dette er årets beste låter

Lorde kom også til Norge i høst, med konserter i både Oslo og Trondheim, der mottakelsen var tilsvarende ekstatisk. Dette var en sånn anledning der det hadde vært en fordel å spille et nytt album i sin helhet. Sånn som Susanne Sundfør gjorde med sitt «Music For People in Trouble», den andre konserten jeg så som gjorde like sterkt inntrykk i år, i den motsatte enden av et følelsesmessig spekter.

 

2017 sluttet med at Lorde avlyste en konsert i Tel Aviv til sommeren, etter anmodning fra propalestinske aktivister. Arrangørene svarer at de var naive som trodde at en artist på hennes alder ville tåle presset det medfører å opptre i Israel.