Gammel mann synger så fint han kan

5

KONSERT

Bob Dylan

Oslo Konserthus

Torsdag

Torsdagens konsert var den første av tre i Oslo Konserthus, og en sjelden anledning til å se Dylan i så intimt format. Det var den første etter sommerferien på hans Never Ending Tour – han har hatt spillepause i to måneder – og dermed var det knyttet en viss spenning i dylanologiske kretser til hvorvidt han ville avvike fra sitt vante konsertsett. Det gjorde han ved å spille enda flere låter fra fjorårets «Shadows In The Night», plata der han overraskende nok tok for seg jazz-standarder gjort kjent av Frank Sinatra.

I Oslo Konserthus går han på scenen kledt ut som seg selv: Hvite og svarte two tone-cowboyboots stikker ut under en mørk dress med hvite render langs buksebeina som fortsetter opp langs jakkeslaget. Under har han hvit skjorte og på toppen en bredbremmet stråhatt. Fargekoden er konsekvent svart-hvitt og gammelmodig. Han er en mann fra en annen tid, eller hinsides tidens gang. (Jeg beskriver alt dette i litt ekstra detalj fordi det er fotoforbud under Bob Dylan-konserter, og det satt en ProSec-vakt rett foran meg som fulgte med hver gang jeg prøvde å ta fram mobilen). Det faste bandet hans kan til tider både se ut og høres ut som barbandet fra «Blue Velvet» eller noe annet av David Lynch, ikke retro, mer som noe fra en drøm. Scenografien er holdt i brunt, grått og stålfarger, scenen er renset for alt som er 2015, alt man ser og hører er analogt og elektrisk.

Dylan står rakt opp og ned foran sine tre mikrofoner – de to store 50-tallsaktige på hver side av sangmikrofonen i midten bruker han ikke, de er tydeligvis bare rekvisitter. Med den ene hånden holder han på mikrofonstativet, den andre er halvt nedi lomma på dressjakka, nonchalant og elegant. Slik står han vendt noen grader mot venstre og ser opp og ut mens han synger, han vender seg gjerne bort mellom hver frase, og skuer uutgrunnelig foran seg. Det hele gir ham et utstudert statsmannsaktig preg, som han imidlertid bryter gjennom sin snurrige vane med å ta et par lette dansesteg ved plassen sin når bandet spiller.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Vekten av Dylans historie gjør det hver gang til en enda sterkere opplevelse å bare se ham komme inn på scenen, det er som en statue kommer til liv, eller at en skikkelse trer ut fra litteraturen og inn i virkeligheten. Mellom hver sang skrus scenelyset av, mens Dylan gnir seg på haka, rusler bort til pianoet, der han roter i noen noter, eller tar en slurk fra koppen han har stående der – den ene gangen kom scenelyset på litt før tidlig, mens han fortsatt sto og drakk kaffe eller noe. Da skyndte han seg å sette koppen tilbake, som om han skulle skjule hva han holdt på med i sin lille pause fra å spille rollen som Bob Dylan. Alle disse små detaljene er fascinerende å se på så tett hold, der Dylans tilstedeværende blir enda mer fengslende.

LES OGSÅ: Viser Dylan i litteraturen

Allerede under første låt smiler han til Charlie Sexton, sin faste førstegitarist,  det vil si, «smil» er en tolkning, det er en slags fornøyd munntrekning som oppstår med jevne mellomrom når Dylan koser seg i musikken, og det gjorde han riktig ofte under torsdagens konsert. Repertoaret på denne første konserten i Oslo Konserthus var klart vektet mot 2000-tallet, det vil si platene «Tempest» (2012), «Together Through Life» (2006), (ingenting fra 2009-julealbumet, skuffende nok, julemarsipanen er jo på vei til butikkene og greier), «Modern Times» (2001) og altså hans nyeste «Shadows In The Night», som jo ikke har spesielt mye med nåtiden å gjøre. En låt fra 70-tallet og to fra 60-tallet, en fra 90-tallet. Det er jubel i salen når han som fjerde nummer tar sin første av kveldens «Shadows In The Night»-låter, «The Night We Called It A Day», jubel fordi det låter så vakkert og han synger så flott, i denne egentlig vemodige men finstemte sangen om noe som tar slutt. Han holder de lange høye tonene mot slutten og tripper med lette steg når sangen er over. De fleste som er her i Konserthuset har tidligere hørt Dylan i konsertsammenheng mumle, røle, snøvle, harve over sine gamle klassikere med sandpapirrøst. Derfor er det den reneste åpenbaringen at han nå synger for å få sangene til å skinne.

LES OGSÅ: Dylans samlede verker er et stort skattkammer

Dylan gjør to sett, og tar en ti minutters pause etter en time, så bruker han den første låten i andre sett til å synge seg opp igjen, før han igjen skaper vakker nattestemning på «Full Moon And Empty Arms», et par sanger etter kommer «Come Rain or Come Shine», en annen gammel jazzstandard som han vel knapt har fremført live før. Det er munter stemning særlig i andre sett, applausen runger og Dylan kommer på og gjør to ekstranummer: «Blowin' In The Wind», ved pianoet i en slags ettertenksom distansert ser seg tilbake-stil, han behandler sin egen sang litt på samme måte som Frank Sinatra-sangene, som noe fra en annen tid, som må snus og vendes litt på, og ses på fra en litt annen vinkel. Han virket mye mer velopplagt nå, mer interessert i sin egen musikk, enn sist jeg så ham, sur bak et skingrende tivolikeyboard i Oslo Spektrum for noen år siden. Mot slutten kommer «Scarlet Town» som et høydepunkt, der særlig samspillet mellom gitaristene fungerer optimalt, og bandet og Dylan løfter hverandre til store høyder.

Det er to kvelder igjen i Oslo Konserthus, det er all grunn til å glede seg for de som har billetter, eller tømme sparekontoen og gå ut på det, eh, uoffisielle markedet foran Oslo Konserthus, der treffer man uansett mange interessante folk. Nærmere Dylan enn dette kommer vi ikke – jeg satt ti meter unna – men har vi ham nå? Nei, ikke denne gangen heller. Bob Dylan som utøvende artist fortsetter å forundre og fascinere.

Disse sangene spilte Bob Dylan torsdag

Things Have Changed

She Belongs To Me

Beyond Here Lies Nothin’

The Night We Called It A Day

Duquesne Whistle

Why Try To Change Me Now

Pay In Blood

I’m A Fool To Want You

Tangled Up In Blue

(pause)

High Water (For Charley Patton)

Full Moon And Empty Arms

Early Roman Kings

Come Rain Or Come Shine

Spirit On The Water

Scarlet Town

All Or Nothing At All

Long And Wasted Years

Autumn Leaves

(ekstranummer)

Blowin In The Wind

Love Sick

Følg diskusjonen på www.expectingrain.com for settlister fra Dylans oslokonserter i helgen